Mellom bakker og berg, galskap og normaliserte forhold!

Dette blir det vanskeligste å blogge om så langt, både på grunn av hva som har skjedd og på grunn av hvor kjørt jeg er nå når jeg skal fortelle om det, men jeg føler det bør sies, jeg føler for å få det ut. Jeg er IKKE lei meg for at jeg ikke har blogget på lenge. Det har jeg bare ikke klart rett og slett. Uff, dette blir ikke lett.....

Så, det siste jeg skrev noe om var at jeg hadde dratt hjem til mamma og pappa for å være der men min kjære måtte operere. DET gikk IKKE bra! Faktisk gikk det så dårlig at jeg fikk et nervøst sammenbrudd uten like fordi mamma dyttet meg over kanten enda en gang og fordi jeg var så sliten, dårlig og stresset fra før at jeg rett og slett ikke taklet mer. Det var en liten dritt bagatell. Det er ofte det. For egentlig er det jo ikke det, egentlig har det ingenting med den lille tingen å gjøre i det hele tatt, det er bare alt som ha hopet seg opp så lenge og bare tatt små biter av deg underveis og plutselig er du ferdig, helt og fullstendig oppspist. Jeg fatter ikke at min egen mor i en slik situasjon ikke kunne fatte dette, ikke kunne ta mer hensyn, vise mer empati. Det er for meg et stort mysterium. Jeg gikk nemlig opp for å lage meg noe å spise , jeg var så utrolig sulten , svimmel og utkjørt og bare måtte spise noe fort som svingende ellers var jeg redd for å besvime rett og slett. Da jeg lagde meg litt mat spurte hun om jeg skulle ha noe på butikken fordi hun skulle dra og handle litt. Jeg syntes det var greit, jeg trengte et par ting- Så klikket det for henne og jeg føyde meg-IGJEN, så ble hun sånn : " Stakkars meg og hvordan kan du være så dum og sånn " i oppførselen og i blikket. ( Jeg kjenner henne, så det er veldig vanskelig å beskrive det, jeg bare vet at når hun blir sånn er det ille ). Så det tiltet for meg. Jeg ble stående på kjøkkengulvet og riste, skjelve og hyperventilerte, mens tårene sprutet mens jeg ropte noe om at jeg var helt utslitt og at jeg ikke skjønte hvorfor hun ikke kunne la noenting ligge etc. Så mistet jeg en pakke med rekesalat i gulvet samt noe annet, plukket det opp igjen og gikk til vasken for å ta meg et glass vann. Der sto jeg og ristet over hele kroppen og kunne nesten ikke puste eller stå og tok et glass fra skapet. Så skrudde jeg på kranen og ventet på det kalde vannet, så kommer det fra mama : " Ikke la vannet renne fr å få kaldt vann, ta den kannen som står i kjøleskapet ". Kan du fatte det???? Jeg var så lamslått at jeg bare sa : " ja " og gjorde som hun sa, jeg mener dama er ikke god, hun er så langt fra vår virkelige verden at det er helt sinnsykt. Pappa kom inn og prøvde å trøste meg mens jeg hikstet for å få igjen pusten. Tilslutt tok han mamma sin side IGJEN! Og sa: " Du må ikke være slem " ! Jeg skjønte ingenting. Så i korte trekk, gikk jeg ned og ringte den eneste personen jeg visste ville forstå dette. En nabo, la oss kalle henne " Kari ". Kari tok telefonen med det samme og ble helt sjokkert og forskrekket over det jeg hadde å si- Hun spurte om hun skulle hente meg og jeg sa ja. Jeg visste ikke om jeg helt hadde gått fra vettet jeg bare visste at der kunne jeg ikke bli lenger. Hun kom og mamma klikket fullstendig. Pappa ble bare sønderknust og det knuste mitt hjerte igjen. Kari forsøkte å prate med mamma og pappa lenge ute på parkeringsplassen mens jeg satt og skalv i bilen. Tilslutt måtte jeg bare si høyt at : " Nå må vi dra, jeg fikser ikke mer av dette ". Vi kjørte derfra. Mamma var fly forbannet og gikk inn med døren smellende etter seg. Pappa, stakkars ble stående igjen og se ut som en forlatt liten valp og det bildet sitter fast i hodet mitt. Gjør SÅÅÅ vondt.

Så vi kjørte av gårde og Kari var så støttende og oppmuntrende og vi handlet på vei hjem, så jeg hadde middager etc. Da jeg kom hjem igjen, et sted jeg en dag før hadde fryktet i denne siuasjonen var det som å komme til himmelen. FRED og RO og BARE MEG og MINE TING og FREEEED og ingen som kjeftet eller ble sinnsyke mot meg. Jeg var så utmattet at jeg trodde at jeg kom til å dette sammen bokstavelig talt. Men jeg gjorde ikke det. Jeg datt litt sammen mentalt men jeg har jo lært meg mange triks opp igjennom og jeg brukte dem alle. Gikk igjennom fakta i hodet mitt. Spis når jeg er sulten, hvil når jeg er sliten, sov når jeg er trøtt etc.

Det eneste var at jeg ikke fikk sove...hadde ikke sjangs. Jeg var nå helt alene, sønderknust av mamma igjen, langt fra min kjære som jeg var så ubeskrivelig bekymret for og så kjørt at det er vanskelig å beskrive. det var så vidt bena kunne bære meg. Sov vel 4 timer den natten. Fikk disse dagene til å gå mye bedre enn jeg hadde trodd. Men jeg blir slik i kriser.Når det virkelig gjelder så tar det tid før jeg faller sammen som en våt klut på gulvet. Jeg fikk dagene til å gå ved å vite at jeg hadde mulighet til å ringe Kari om det ble krise, ved å småvaske å rydde å holde det ordentlig rundt meg, ved å ha dyrene mine nær meg, ved å fylle tiden med positive ting og positiv tankegang. Jeg latet som om ingenting hadde hendt ovenfor min kjære før operasjonen for jeg visste hvor viktig det var for han å ta det med ro å ikke bli stresset da. Så jeg skrev glade meldinger med smilefjes. DET var tøft! Å late som ovenfor den som står meg aller nærmest i en så fæl tid, men det var og det eneste riktige. Jeg skrev mye dagbok, reflekterer over ting på den måten og spesielt i vonde tider. Så kom dagen han skulle komme hjem igjen. Jeg stresset masse med å ha alt på plass, ringte sykehuset og hørte hvordan det gikk, ringte så moren hans for å fortelle det, snakket med naboen som jo og lurte på hvordan det gikk, ellers var jeg mutters alene her. Og søvnen og roen kom aldri. Det var et tidspunkt jeg så på tv en i stua at jeg trodde at nå, nå besvimer jeg snart, men jeg kom meg inn på soverommet og pustet rolig og bare lå der.

Da mannen min kom gikk jeg ut for å hjelpe han inn. Da vi kom inn ringte telefonen min. det var legen min. Hun sa : " Du husker de celle prøvene vi tok? " Ja, sa jeg. " de slo ut positivt, så jeg sender deg så fort som mulig over til en gynekolog. Kanskje du må fjerne en del av livmoren, det er det vi skal finne ut der ". jeg ble helt lamslått. der sto jeg med masse angst og masse ansvar med min utmattede og syke mann og nå skulle kanskje jeg og operer. Herregud, jeg vet ikke mer hvordan jeg skal forklare det. Så, fikk vi telefon om at en i nær familie hadde gått bort. Så dro jeg til gynekologen i forrigårs. var nervøs, men trodde jo og at jeg bare skulle ta en prøve til og det var det. hadde aldri vært der før. Jeg vet ikke hvor mye jeg vil gå inn på hvor fryktelig det ble, men det endte opp med at jeg måtte sy, at jeg tror jeg besvimte, at jeg måtte ligge bakoverlent i en evighet før jeg kunne reise meg og med at jeg ikke har vært så redd for egen helse på lang tid siden hun sa det var unormalt det som skjedde. Smerter, jeg som lå på en liten sofa, mannen min som selv er nyoperert som kom og strøk meg over hodet og sa at alt ville bli bra. Jeg, stiv av skrekk, blek i bollen og tårene som rant, livredd og helt kjørt. Oss som kom oss hjem med en drosje. jeg som nesten ikke kunne gå. Oss begge som måtte bestille mat enda det er så dyrt fordi vi begge var helt kjørt og ingen av oss kunne stå eller gå lenge av gangen. Sorg og redsler. Nå....nå venter jeg på svar. Håper INDERLIG alt er bra og at jeg slipper å operere for nå fikser jeg snart ikke mer.  Meg som har måttet ta noen ekstra medisiner i det stiste enda jeg ikke liker det men har bare så ekstremt mye angst. Men det er også vi som hver dag holder koken sammen, hjelper hverandre, er støttende og kjærlige og tar hensyn. Oss med en kjærlighet så sterk at jeg noen ganger lurer på om det er prisen å betale for den, all denne uflaksen som til stadighet rammer oss. Oss, som allikevel er ganske søte her vi halter rundt og holder oss pinefult for magen. Nå er vi i samme båt med hver vår åre og ror som om livet står på spill, og på mange bissare måter gjør det jo det og. Jeg som gjør Oss to som begge gjør alt vi kan for å holde motet oppe i en sååå vanskelig tid. Oss som om kveldene tenner kubbelys og hører fantastiske lydbøker sammen, som bare er ett sammen mens vi bare lytter til nydelig litteratur over varme tekopper og samlet mot og enstemmig håp om at dette snart vil bli bedre, om at vi snart skal få en pause fra bare dårlige nyheter og evig slit. Det var midt oppi alt dette at jeg kom på et nytt ordtrykk: " Livet gir deg sjelden bare en søt drue, livet gir deg en hel klase med store, sure druer fulle av steiner ".

Det gjelder å aldri gi opp, å ALDRI NOENGANG kaste inn håndkleet. ALDRI!!! V.

Å reise tilbake i tid!

Sitter på gjesterommet hos foreldrene mine. Jepp, det var her jeg havnet.

I går, altså på 17 Mai holdt vi på fra morgen til kveld med å vaske og rydde hele kåken. Ville ha så mye som mulig gjort før vi skulle dra hver vår vei og komme slitne tilbake. Ble så ubeskrivelig sliten!!! Da jeg skulle hvile var jeg så kjørt at jeg trodde jeg skulle besvime, alt gikk rundt og rundt, men fikk hvilt litt tilslutt og sov ok i 6 timer i natt begge to. Vi har ordnet alt, absolutt alt er på plass untatt at jeg glemte netbrettet mitt hjemme....jaja. Jeg har pc en og mobilen, og det får gå.

Sa farvel til min tapre mann i dag tidlig. Tenker så mye på han hele tiden og vil bare ha det hele unnagjort. Håper alt ordner seg.

Pappa spurte om jeg ville være med han for å fornye førerkortet. .Nei, sa jeg- Jeg er totalt utmattet, er det ingen som skjønner dette? F-... Uansett. Han kjørte meg hit, mamma var hjemme, så¨dro han. Vi pratet litt. Merket at hun stresset og var skarp i tonefallet og edgy...( hva heter det på norsk ?) Uansett, jeg måtte ditt og jeg måtte datt og kunne jeg ikke hjelpe henne litt med klesvasken, og det måtte henges opp slik og sånn og...JESUS CHRIST!!! Jeg holder koken, men bare det å gå på badet er et mas i seg selv. Jeg må ut av to rom, IKKE glemme å lukke dørene bak meg selvom jeg sraks er tilbake igjen. Når jeg går inn på badet er mitt første innstinkt å skru på lyset, men tar meg i at -Det får jeg ikke lov til før det er mørkt ute-. Setter meg ned og tar tak i dorullen, kommer så på at jeg kun kan ta to ruter dopapir til tiss, 5 til det andre og Ja, jeg vet hvor sykt dette høres ut. Så må jeg trekke ned og liker det ikke for det minner på da jeg var liten og pappa gikk på do på kvelden og så spurte han mamma og meg om vi og skulle på do før han trakk ned, for å spare på vannet. Det er rart å skrive dette, å se det sort på hvit slik, for jeg har alltid hatt det sånn og selvom jeg alltid har visst at det hele var totalt crazy så har jeg vært vant med det på et vis. Så var det vasking av hendene. Da kom jeg på å IKKE, for Guds skyld, IKKE la vannet renne lenge, for da får jeg kjeft. Da jeg gikk ut av døren igjen kom jeg på at denne døren MÅ jeg huske på å lukke igjen. Stille, IKKE hardt, men den MÅ lukkes igjen!

Det hele er helt sprøtt. Så var jeg ute i hagen og tok meg en røyk og pratet med mamma igjen. Prøvde å spørre om hvordan det gikk i en serie hun følger med på. Så sier hun : Jo, du vet når hun Anne går hjem fra skolen , sånn drømmende med den boken, og så må hun rett hjem og passe alle de barna og slite og holde på-. Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte. Hun ga meg et sånt: " At det går an?? " blikk. Jeg tenkte bare - Er du blind??? Er du heeeelt på trynet??? " Det var jo akkurat slik jeg hadde det!

Så, ja, jeg er DEFINITIVT ikke hjemme hos meg selv lenger, men jeg er hvertfall ikke alene og klokken 17.00 er det middag. Sharp! Må nesten le, nesten bare. Da vi satt ved lunsjen var jeg så utrolig sulten, jeg satt der og kjente at angsten kom sigende og da hjelper det ikke å være sulten så jeg spurte om det var lov å beynne, men man måtte vente til alle hadde satt seg! Jeg blir helt sprø noenganger...det er helt sprøtt alt sammen. Det siste var at jeg etter lunsj var kjempesliten og skulle legge meg ned litt. Etter en time hørte jeg mamma ute i hagen som ropte muntert om jeg ikke skulle komme ut litt. Komme ut? Jeg sa jo at jeg la meg. Er det forbudt? Men hun ropte akkurat høyt nok til at jeg våknet og ikke fikk mer enn kanskje 20 min på øyet da jeg trengte to. Hvorfor? Ikke spør meg, aner ikke. Ble bare til at jeg ble sittende å se på mens hun luket litt for så å gå inn igjen. Jeg er så dønn sliten og har en skingrende hodepine fra en annen verden. Hvordan kan det ha seg at hun er slik mot meg? Hvorfor? Hva i huleste får hun ut av det? Anyways, gleder meg til middag hvertfall. Å, det er lenge til....Skal bare prøve å få tiden til å gå superfort, se filmer og spille etc. Håper dere alle har det bra. Nyt friheten om dere har den. V. 

Å endelig ha bestemt seg!

Hei alle sammen!

Må si at jeg mildt sagt har stresset mye nå i det siste. Det har skurret fælt i hodet mitt det jeg at jeg måtte velge hva jeg skulle gjøre når min kjære drar på sykehuset. Jeg har tenkt og tenkt til jeg nesten så mannen med ljåen, men endelig foretatt meg et valg. Jeg valgte trygghet over frihet. Jeg valgte å helgardere meg ved å dra hjem til mamma og pappa. Jeg ringte mamma, gruet meg, lurte på om hun fortsatt var sint på grunn av det jeg sa men det virket ikke sånn. Hun var ekstremt glad for at mannen min fikk time såpass fort og sa at det bare var å komme og at jeg skulle si ifra når de skulle hente meg. Puh! Må si at jeg er fornøyd med avgjørelsen, både fordi jeg har tatt en avgjørelse for det å drive å gruble sånn ikke gjør ting bedre men og fordi da vet jeg at jeg ikke blir alene om det skulle bli tøft for meg.

Driver nå og småpakker litt, har skrevet en huskeliste, ( som jeg alltid gjør..) liker ikke å glemme noe jeg føler er viktig. Mannen min har vært ute i dag og handlet mye god mat med min kjære svigermor og vært og hentet noen ting på posten. Nb: Skal noen av dere handle klær fra Kina, kjøp de i MINST to str større enn du hadde pleiet. Jeg må nå enten gi de fleste bort eller bli til en bitteliten person om jeg skal komme inn i de :P

Vel, så nå gjelder det bare å holde tunga rett i munnen, ha is i magen, ikke glemme at dette til syvende og sist er en bra ting med enormt mange fordeler og så hoppe i det og få det gjort. 17 Mai i morgen blir stille og rolig men det gjør ikke meg noe. Faktisk foretrekker jeg det for jeg er så sliten nå. Håper på god mat, noen bra filmer kanskje, litt snop, fred i sjelen og god nattesøvn de nærmeste dagene. Ja, sleng på noen uker eller år der :). Føles lettende å ha tatt et valg, selvom det ikke er det ultimate valget. Jeg hadde uansett ikke noe ultimat valg å velge så, en av to onder, antar jeg. Skal gjøre det alle beste ut av hele dritten og komme sterkere tilbake etter dette. Hvordan har dere det da? Gruer eller gleder dere dere til i morgen? den STORE dagen..----Uff, jeg personlig synes det blir litt vel mye styr- Jeg er mer glad i julen sånnsett. Uansett da, hvor du er og hva du skal i morgen så er det en dag som alle andre og jeg håper den blir fin og bra for akkurat DEG :)! Nb: Ta deg en is eller 2 eller no`. Skal prøve å blogge der jeg skal være, men jeg tar ikke med pc en dit, for det gidder jeg ikke og der litt styrete å skrive såpass mye på nettbrettet men vi får se. Kanskje jeg ikke orker heller. Man blir sliten av sånt som dette. Uansett, om 4 dager er det hele over og jeg er da snart på vei hjem igjen. Ha det bra så lenge. Wish me luck <3 V.

Et vanskelig valg i en vanskelig tid!

Jeg er litt " utenfor meg selv " nå. Driver og funderer fælt på en ting som har hengt over mannen min g meg i snart et år. Nå er snart tiden inne.
Mannen min skal opereres. Han har vært syk lenge og hatt ekstreme smerter og ventet i evigheter på plass. Vi trodde det ville bli i Juni en gang men som lyn fra klar himmel ringte de plutselig fra sykehuset og sa at de hadde time til han nå på mandag. Vi ble først glade, så fikk vi litt sjokk, nå prøver vi alt vi kan for å planlegge alt rundt slik at det blir best for begge og at vi ikke glemmer noe. Det er en rutineoperasjon og det kommer til å gå helt fint med han men det er klart at man blir nervøs og redd likevel.
Jeg er stresset. Jeg har bært dette med meg i snart et år, siden han ble lagt inn på sykehuset i fjor i all hui og hast og jeg har aldri vært så redd før noen gang. Det har ikke han heller forståelig nok. Han var gjennom et helvete, men jeg vil ikke gå i nærmere detaljer av flere årsaker. Nå har han det bra og han kommer til å bli frisk igjen og det gleder jeg meg til, for å se sin kjære ha det vondt hver dag, så lenge er ingen spøk. Det tar på.

Uansett. Jeg er en praktiker. En " doer ", en som setter igang og vil ha alt på stell. Slik er jeg spesielt i kriser eller i vanskelige perioder og sånn er jeg nå. Planen har hele tiden vært at jeg skulle dra til foreldrene mine og være hos de når min kjære måtte dra, for fysisk og psykisk støtte. Ironisk nok siden de veldig ofte trykker meg ned og gjør alt verre enn det er. Så nå, tre dager før mitt hjerte reiser langt avgårde må jeg få fingeren ut og bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Først bestemte jeg meg for å bli her. Her er det stille og rolig, jeg har dyrene mine her, naboene, mine egne ting, jeg er min egen herre og trenger ikke ta hensyn til noen eller bli kjeftet på. Her, kan jeg styre som jeg vil. Men, i dag ble jeg plutselig usikker...litt redd. Om jeg drar, så er det jo en følelse av trygghet hos foreldrene mine absurd nok som det høres ut, men der hadde jeg ikke vært alene, jeg hadde fått det jeg trengte av mat og ja, det meste, men der kan bomber plutselig eksplodere når som helst, der er det enten veldig hyggelig, eller veldig uhyggelig. I tider som dette skulle jeg selvsagt ønske at jeg var synsk og kunne vite på forhånd hva som ville være best.

Jeg snakket med mamma noen dager etter bursdagsfadesen. hun ringte og må ha merket på meg at jeg ikke var helt fornøyd, enda jeg latet som ingenting. Men tilslutt så sa jeg det bare som det var. Jeg sa: Om jeg noengang behandler min mann på en sånn måte vil jeg skjemmes mamma, det ville jeg aldri kunne leve med". Hun ble blank og sa, jaja, det er sol ute, ha en fin kveld-" Og la på. jeg ble sittende sjokkert, igjen. Jeg blir alltid like sjokkert og overrasket enda jeg er jo så vant med dette. Så nå, da mannen min fikk vite dette fra sykehuset i forrigårs tenkte jeg umiddelbart at - " Jeg blir hjemme! Her har jeg fred og ro og alt jeg trenger. " Jeg ringte og en nabo jeg har god kontakt med som bor rett ved her og snakket med henne. Spurte om hun kunne være min " dør som sto på gløtt ". Det kunne hun. ( " Dør som står på gløtt= en som du vet er der, som du kan ringe til om noe hender. Har jeg en dør på gløtt får jeg sjelden problemer, mens blir døren lukket....låser det seg samtidig i meg og jeg får angst og blir stresset. ) Nå har jeg døren på gløtt, ( naboen ) og alt jeg kunne trenge her hjemme, likevel ble jeg usikker. Bør jeg sikre meg og dra likevel? Eller bør jeg tenke slik at- " Nå er jeg en voksen kvinne på 35, ja, jeg har mine problemer, men jeg er og sterkere enn jeg tror og om jeg blir her så kan jeg faktisk vokse av den erfaringen og bli ENDA sterkere, både for meg selv men ikke minst for min mann"? Og : " Dette går sikkert bra, jeg kan se film, tv, spille på nettbrettet, spise, sove, slappe av, helt for meg selv, være sammen med dyrene mine, få være i fred og ro. " Men jeg kan ikke hjelpe for å føle at jeg skulle ønske jeg ikke måtte velge, for at jeg kunne ønske jeg kunne vite at her er jeg trygg og vil få det bra, eller at hos foreldrene mine vil jeg selvsagt bli godt imottatt og med varme og forståelse i en vanskelig tid, men sånn er det ikke. det er ren og skjær gambling. Jeg trenger råd...Skal jeg bli her, eller burde jeg dra?


Jeg føler sånn for mannen min nå. Jeg forstår jo at dette er ekkelt og ubehagelig for han. Jeg vil så gjerne være den aller beste støtten jeg kan være for han. Nå, når han er der og etterpå , når han kommer hjem. Vil ha overskudd og energi til å ta meg av han best mulig, for når alt kommer til stykket så er det dette jeg er redd for, mannen min. Det er han som er første prioritet, og sånn vil det alltid være.

Vel, da var det sagt/ skrevet. Har en drilliard ting som må gjøres i dag, så må komme meg avgårde enda jeg nå er helt utslitt. Burde kanskje følge mine egne råd: " Bruk hodet, kjenn på magefølelsen men følg hjertet -alltid " . Håper dere har det bra der dere er.
Jeg skal på en eller annen måte komme meg gjennom dette og. Om en uke .------er det over :) Puh, det skal  bli bra! V.

Bursdagsblues!

Fy så fæl dagen ble i går, altså bursdagen min. Jeg er fortsatt helt satt ut.

Altså den begynte jo faktisk kjempebra. Mannen min hadde skrevet et helt nydelig kort og hadde mange koselige overraskelser, samt gaver og blomster. Han holdt på skikkelig for at alt skulle være perfekt på dagen min og det setter jeg enormt pris på:) I siste liten ba pappa og mamma os ut på middag , og siden jeg en stund har villet besøke de eller be de hit så sa vi ja og tenkte det ville bli hyggelig. Noen timer før vi skulle dra merket jeg i hele kroppen en viss motstand. Alt vibrerte og jeg var skikkelig svimmel og uvell og da jeg sto i dusjen tenkte jeg at jeg faktisk hadde latt det være om jeg hadde kunnet, men å avlyse noe i siste liten ENDA engang var noe jeg ikke ville. Jeg viste jo og at dette betydde mye for de og, så nei, nå skulle jeg dra og jeg visste jo at det bare ble en liten stund og så skulle vi dra tilbake. Da vi dro sa jeg til mannen min at : " Det blir helt sikkert koselig "- og trodde det.

Trodde jo og at på en helt vanlig tirsdag ville det være knapt med folk der, stille og rolig og koselig og kortvarig. Da vi kom kjente jeg angsten pulsere i hele mitt indre samt i hele fysikken. Jeg skalv i ben og armer, var kvalm om svimmel og da vi satte oss ned føltes det ut som om jeg enten kom til å svime av eller som om hodet mitt vagget frem og tilbake. FRYKTELIG! Først, da de kom var det hele helt greit. De smilte og gratulerte og det hele. Jeg hadde det ikke bra. Ønsket meg langt vekk derfra og ikke bare det men folk kom strømmende på og bordene sto tett og den evigvarende, masende og stressende summingen fra folk som pratet og mitt eget indre virrvar var helt uutholdelig. Vi spiste. Mamma avbrøt mannen min ved hver eneste anledning, var frekk og ubehøvlet. De kranglet høyt og åpenlyst foran alle i hele restauranten om bittesmå bagateller og jeg ville bare skrike : " Kan dere HOLDE OPP!!!?? " " Kan dere TA HENSYN?" Jeg var så flau,og så stresset at det er umulig å beskrive. Ikke et nanosekund av det var noe hyggelig i det hele tatt. Bare flaut og latterlig og patetisk og barnslig og totalt ute av kontroll. Jeg ville bare dra, men mamma sa med overbærende stemme: " Skal dere ikke være med hjem en liten tur engang?" Så på meg med det triste, påtatte blikket. : " Jeg har jo gaver og alt. Du skjønner vel at jeg ikke ville ta de med hit ?" Ja, jeg skjønte det, bet det i meg og vi dro hjem til de. STLLHET! DET, var skjønt. men det var det eneste. Gaver? Jaja, en kokebok jeg rett og slett ikke verken trenger eller vil ha som var til oss begge. UTSLITT på en , to , tre. Så, da jeg kjente det var like før jeg kom til å dette sammen rent fysisk sa jeg farvel, tok med meg mannen min og dro. Mamma sa på slutten: " Det var fint at det endelig ble en realitet av at dere kom da ". dette sa hun to ganger. Jeg tenkte i mitt stille sinn at denne realiteten det var så bra at ble noe av , kunne jeg heeeelt fint ha klart meg uten. LAVMÅL! Jeg fikk meg en skikkelig knekk. Kom in døren her hjemme. Rasende, såret, dritlei meg, knust, gråt, kunne gråtet i timesvis, men er ikke god på det. Følte meg lurt og sint på meg selv for at jeg ENDA ENGANG trodde på at noe slikt kunne bli hyggelig. Var så sliten på kvelden at jeg følte at jeg kom til å gå i bakken om jeg reiste meg. Var så lei meg at det gjorde fysisk vondt i magen min og i hjertet. Og så sint på meg selv. naivt å tro noe slikt, tenkte jeg, at det kunne blitt hyggelig, men likevel sååå leit at man bærer med seg et konstant håp om at det KAN det. Som en liten hund som elsker sin herre uansett hvor fæl han er mot sin hund.

Nei fy og f. Og som jeg skammet meg ovenfor mannen min , som måtte være med på dette. Så resten av den dagen ble totalt ødelagt og jeg sitter her nå og er bare skikkelig forbannet og dritlei av å ta imot sånn dritt hver bidige gang. Ingenting er bra nok uansett hva jeg sier eller gjør. ALDRI!

Så nå, bare slapper jeg av og spiser godteri og skal se en film og høre på lydbok osv. Gjøre alt for å tenke på noe annet. Er rett og slett utslitt og orker ingen form for stimuli utenom det som er komfortabelt her hjemme nå. Må hente meg inn igjen- IGJEN! Aldri mer....hvor mange ganger har jeg sagt og tenkt det?! Mange.

Håper hvertfall dere der ute har hatt og har det bra. Det gjør jeg virkelig. Håper at jeg neste gang jeg blogger har noe hyggelig å blogge om. Noe oppløftende eller slikt. Ønsker dere alle en fin kveld. Jeg-kommer til å klare meg. Alt som ikke dreper deg--- V.

Nattblogging!

Så klokken er 01.22. Jeg lå i sengen og SKULLE sove, men det er jo selvsagt da all den fantastiske inspirasjonen kommer som lyn fra klar himmel. Er det ikke sånn det alltid er da? :)

Jeg har bursdag i dag. I hele 1 time og 23 minutter har jeg og mange andre hatt bursdag. Jeg er nå offisielt 35 år gammel og har vel noen form for " Pre-birthday stress " på gang for selvom jeg er i veldig godt humør er jeg stresset og urolig fra en annen verden. Jeg har ikke vært helt ærlig med dere om akkurat det, altså alderen min. Heller ikke om mitt bloggnavn Viola Ark, men det regnet jeg med at dere skjønte. Hva jeg egentlig heter får dere kanskje vite en dag, men for å være en ordentlig person , for å ta hensyn vil jeg skåne mine nærmeste og det er derfor jeg skriver under pseudonym. Så, jeg har bursdag. Ikke før i morgen da egentlig, men. Min kjære mann sovnet som en dupp og jeg smøg meg ut for å sitte her i stuen og skrive disse ord i denne stund. Helt stille. Bare litt susing fra en vifte. En varmeovn som lager svake knirkelyder nå og da, ellers musestille. Jeg sitter her i mørket og funderer. Funderer over livet, over ting og tang. Hvor mange ganger har jeg vel ikke vært i akkurat dette lynnet såååå sent, når jeg nesten detter sammen av utmattelse, når jeg skulle betalt for å få sove, når alt ble åpent og spennende og interessant og man skulle ønske at man hadde mange flere timer i det døgnet slik at man fikk gjort alt man ønsket.

Gleder meg til i morgen. Min kjære er så flink med bursdager og slike ting. Han ordner og styrer og ja, jeg er verdens heldigste jente / dame? -som har han, så ja, jeg gleder meg. Mamma og pappa ba oss med ut på restaurant i morgen der de bor. Er spent.

Må innrømme at jeg aldri har hatt særlig problemer med å fylle år. Heller det motsatte egentlig...at det var deilig å bli eldre fordi jeg følte meg roligere, mer " på plass i meg selv " om du forstår? Mer : " her er jeg som jeg er og det...vel, det er helt ok det "! Liker det. Nå, må jeg innrømme at jeg har litt kvaler.....35. TRETTIFEM ÅR!! Hvor i huleste ble det av 25? 28? 30? Hvor ble det av alle årene og alt jeg så gjerne skulle ha gjort innen trettifeeeeeem? Men, der kommer noe av det jeg har skrevet noe om tidligere inn. AKSEPT! Jeg er 35 år nå. Sånn er det. Ikke ser jeg en dag eldre ut enn 30 uansett og det er jo bare et tall som en sa til meg i dag. Dessuten, hvem bryr seg om ikke en selv? Så, da er jeg det da. 35 og stolt. Stolt av det jeg HAR fått til på disse årene istedenfor å bli helt deppa å tenke : " å herreguuud, alt jeg ikke fikk TIL !!!!! I det minste gjør jeg noe med det. Dessuten er jeg jo midt i min beste alder. Noe som plaget meg med akkurat det, var jo at jeg verken føler at jeg ser ut som om jeg er i min beste alder eller gjør det man BURDE gjøre i sin beste alder, men igjen....perspektiv. Jeg snur det hele rundt. Jeg kunne ligget nede på kirkegården og vært død flere hundre ganger i løpet av de siste 17 årene, men det er jeg ikke. Jeg lever, jeg er her, jeg er gift med en herlig mann, jeg har en fantastisk sønn, er så heldig og være omringet av trygghet og godhet og kjærlighet. Jeg er heldig! Jeg burde egentlig skamme meg for tanken om at det " burde ha vært bedre ", for jeg er heldig. En av de heldige. Ikke alle andre var like heldige om jeg kan si det som sant er. Så jeg lover å skjerpe meg, å gjøre det beste ut av det. Og for flere enn meg selv, men og for alle de som ikke kan, som ikke har muligheten. For alle som sliter mer. Jeg skal sette pris på det for alle de og. Jeg lover!

Skal gjøre det beste ut av det. Skal se positivt på mitt nye år, kanskje forbedre meg litt.....kanskje fjerne noen uvaner....kanskje.

Skjønner ikke hvordan jeg kan være SÅÅ dønn sliten og så våken på en og samme tid? Jaja, jeg sovner da alltids tilslutt.

Jeg har blitt kjent med en herlig jente/dame på min alder. Hun spiller det samme spillet som jeg spiller og vips så ble vi kjent med hverandre. Hun er bare så herlig og jeg håper vi kan bli virkelig gode venner og holde kontakten. Like barn leker best! Så full av li,v så full av engasjement, så vital, herlig, rett ut/ dønn ærlig- digger det! No sugarcoating! One of a kind. Jeg vil så gjerne nå ut til noen der ute. Vite at det jeg skriver utgjør en forskjell. Gjør det det? Har ikke hørt et pip. Føles litt som å snakke til en vegg, bare at jeg skriver... Det er litt kjipt....

Meeeen, nå er klokken 01.52 og etter litt brus og en røyk må jeg prøve å få sove igjen. Men vit at jeg tenker på dere, for jeg vet dere finnes- Et sted der ute sitter akkurat DU NÅ^og leser akkurat dette, så ja, jeg vet at du er der. Men det skal du få lov til og selvsagt, å bare være der, om du vil :) Jeg forstår det. Ikke alle vil brette ut følelsesladde ting på verdens største bibliotek...Internett!

Så riktig god natt til deg, uansett hvor du er. Sender deg en bursdagshilsen og om du tilfeldigvis har bursdag i dag- Gratulerer med dagen :)! Vi har alle vår! V-

b

En ny smak på livet!

Så jeg kom på at det nå er en stund siden jeg skrev noe her og det er det heldigvis gode grunner til. Jeg har på mange måter begynt å føle meg litt bedre med angsten. Ikke missforstå, den er der fortsatt, men det går noe bedre og det er jeg utrolig, utrolig glad for og vil skrive noe om det nå i dag.

Så jeg vil begynne med å fortelle om min kontakt i kommunen. Jeg har en fantastisk kontaktperson og jeg tar det ikke for gitt. Har en dame som er noen år eldre enn meg. Hun er utrolig dyktig på sitt felt, veldig empatisk, tålmodig, rolig, hyggelig og innsiktfull. Hun har virkelig hjulpet meg mange ganger gjennom de to årene vi har kjent hverandre. Det blir jo slik, man er jo bare mennesker og noen mennesker får kjemi, andre ikke. Jeg føler hvertfall at vi har kjemi og at jeg kan prate med henne om alt og det er alfa og omega for meg.

For en stund siden spurte hun meg om vi ikke skulle ta samtalene våre mens vi var ute et sted, så fikk vi gjort to ting på en gang. Vi kunne dra til en strand, gå i skogen, ja det jeg ville. Jeg ble skikkelig glad og overrasket og sa ja med det samme. Ha en god stund nå ønsket å prøve å gå ut igjen, så det passet veldig bra, Vi avtalte en dag og dro. Det var ubeskrivelig deilig å komme seg ut å se noe annet i noen timer. Så deilig å komme seg ut, dra til et fint sted, prate om alt mulig over en kaffe og bare være til. Det var en kjempe herlig følelse. I tillegg til det sa jeg til mannen min at jeg gjerne ville gå ut med han og. Han regnet sannsynligvis med at jeg bare ville gå litt rundt her vi bor, men jeg overrasket både han og meg selv ved å bare traske avgårde, langt avgårde og bli borte i to timer. DET var og helt fantastisk. Tenk deg at du ikke har gått mer enn fra soverommet inn til kjøkkenet, fra kjøkkenet til badet osv hver dag i flere år med få unntak. Og så gjøre dette! Skjønner? Det er STORT:)! Jeg er superfornøyd med fremgangen i det siste. Og ikke bare det men jeg har blitt mer aktiv her hjemme også. Holder på med mye mer enn før og er nå så støl og sliten at jeg faktisk fikk problemer med å sove. Det er helt ultratragikomisk. Trodde jo jeg skulle slukne som et lys etter 2 så aktive uker, men neida, tvert om. Må nesten le. Men er så utrolig sliten nå at jeg bare må ta det med ro litt og da passer det jo bra at det er helg og innekos:).

Lurer på hvordan det går med dere da. Lurer og på hvorfor jeg ikke har fått en eneste kommentar eller mail? Om det er noe galt med siden min så håper jeg noen sier ifra slik at jeg får fikset det slik at folk kan kommentere om de vil. Innser jo at dette ikke er som en moteblogg, eller matblogg der man bare kan kommentere i vei uten å tenke seg om, men jeg lurer fremdeles da. Lurer på om dere liker det jeg skriver, om dette er noe dere kan kjenne dere igjen i eller få noen som helst hjelp av? Om det er givende på noen måte?

Jaja. Får håpe det hvertfall :)

Nå er det helg og jeg skal som sagt bare ta det med ro og hygge meg med bøker, filmer, god mat osv. Er veldig spent på fortsettelsen. Håper og tror jeg er inne i en god sone nå, som vil vare, for denne følelsen vil jeg ha lenge. Jeg vil eie denne følelsen. jeg vil ha den med meg og vite at denne følelsen er min i all tid som kommer. Jeg vil bygge meg opp og bli sterkere fysisk og psykisk uansett hvor lang tid det tar. Jeg SKAL greie det!!!:) Det å oppnå ting, å klare ting man før trodde var umulig, å mestre noe vanskelig....-det gir en utrolig god følelse som eskalerer videre slik at andre ting og blir bedre, lettere og finere. Jeg håper flere opplever det slik.

Vel, da henter jeg noe godt å spise, lener meg tilbake og hygger meg alt jeg kan og håper at akkurat DU gjør akkurat det samme. Riktig god helg! V.

Psykiatrien-på godt og vondt!

Så jeg tror ikke jeg har skrevet noe her om mine erfaringer med det å være lagt inn ( altså lagt inn etter egen vilje for å få kortvarig og langvarig hjelp med angsten ), så jeg tenkte å skrive litt om det i dag. Jeg har vært lagt inn flere ganger. Alle, inntil den siste gangen for noen år siden var kjempefine opphold der jeg dro på stabiliseringsposten her jeg bor og og var der alt fra en uke til 12 dager. Dette har vært for meg som en slags mulighet til å " puste ut ", til å "komme til hektene igjen ", og til å kunne føle seg " helt trygg " i noen øyeblikk. Dette har vært , ( Og det er utrolig deilig å kunne skrive dette...) i perioder av livet mitt før da jeg har vært mye dårligere enn det jeg er i dag. 

Greia der er da at man kontakter de der man bor som har med psykisk helse å gjøre, man har en samtale med to eller tre stykker i sitt hjem om hva problemene er og hvordan man har det og om alt fra en dag til noen uker så får man en plass ettersom den blir ledig. Da har jeg pakket det jeg trengte, kjørt avgårde og kommet til et sted jeg kjenner ganske godt og følt meg trygg. Har der hatt faste måltider fire ganger om dagen, fått medisiner og 4 ganger om dagen, det ha vært forskjellige temagrupper man kunne være med på, men mest av alt har det vært fokus på en balanse mellom søvn/hvile og aktivitet. Jeg har virkelig stolt på de som jobbet der, og ettersom jeg har vært der mange ganger har jeg og blitt godt kjent med de, samt med noen av de som og var lagt inn der, og stedet og rutinene ikke minst. Dette har for meg vært et slags " fristed ". Et sted der jeg var bra nok som jeg var, et sted jeg kunne senke skuldrene og prate med noen døgnet rundt om behovet var der. Et sted der man fikk vennlige smil og forståelse, trygge rammer og faste rutiner. Dette var slik helt til den siste gangen jeg var der. Da var det hele noe helt annet.Det er det jeg vil skrive litt om i dag, for det sitter hardt i meg og har og ødelagt for meg. Jeg kan nok aldri dra til dette stedet igjen etter den opplevelsen jeg fikk der da. Det fine, trygge, koselige stedet ble alt utenom det. 

Så jeg havnet på et mørkt sted igjen for noen år siden. Saken var rett og slett den at etter en lang tid med utrolig mye stress og faktiske ting som hadde gått galt lenge var jeg totalt utslitt og trengte hjelp til å få ro og hvile. Trengte rett og slett bare å komme meg vekk og få forståelse, ro og hvile og komme meg til hektene igjen.

Så jeg dro, vel vitende om at dette ville hjelpe meg fordi jeg hadde så god erfaring med det fra før. Da jeg kom var det som sagt en stund siden sist jeg hadde vært der men alt var forandret. Alt var kaldere, strengere, blikkene var ikke lenger milde og gode, men dømmende og harde.Til og med de som jobbet der som kjente meg godt fra før føltes nå som totalt fremmede for meg og det var en fryktelig følelse. Det første som skjedde da jeg kom dit var at de ville umiddelbart trappe meg ned på medisinene jeg gikk på. Jeg fikk selvsagt panikk. For det første var IKKE dette tid eller sted til å gjøre noe slikt og for det andre var jeg der for å få hvile, ikke for å slutte med medisinene.

Jeg husker at jeg satt på rommet mitt der og gråt i sengen. Så kom den daværende overlegen inn med to pleiere og sa at vi måtte trappe ned med en gang. Jeg gråt og sa at det ville jeg ikke, at jeg skulle det men ikke nå og alt det der. De sa at de ikke ville ha folk der som "gikk rundt og var rusa ". Jeg ble helt sjokkert. For etter å ha godt på disse medisinene i så mange år er man alt annet enn rusa. Man trenger de. Og OM man skulle ha trappet ned skulle det ha vært i samarbeid med fastlegen, man skulle ha en egen vilje og motivasjon til å gjøre det selv og det skulle absolutt IKKE skje i en slik setting. Dette var og medisiner jeg fikk av min lege, medisiner jeg trengte. En dag like etter sa jeg at : " Det virker som om dere tror jeg er her for å få medisiner, men tro meg, hadde det vært tilfellet så hadde jeg blitt hjemme, det er ikke for å provosere men det er sant "! Det er jo sant og. Hadde jeg villet " ruse meg " som de sa, så hadde jeg da hvertfall ikke dratt dit for å få hjelp under kontrollerte forhold. Jeg følte at de så på meg som en narkoman person, som en knarker. De gikk gjennom tingene mine, sinte i blikket dro de ut alt jeg hadde med meg. Ikke en eneste pille noe sted. Det virket nesten som om de ble enda mer sinte fordi de ikke fant noe.

Det hele begynte ekstremt dårlig og jeg ble om mulig bare enda mer stresset og redd og nedfor enn før jeg komme dit, men tenkte at jeg ville gi det et forsøk. Så jeg ble.

Jeg skulle jo bare være der i 10 dager. Jeg opplevde stedet som et helt annet. Ingen brydde seg lenger. Ingen kom inn til meg å lurte på hvordan det gikk. Jeg følte meg mutters alene og totalt usynlig. En kveld ba jeg en pleier om å få kveldsmedisinene mine og hun sa at jeg skulle gå inn på rommet mitt så skulle hun komme med de snart.Jeg ble liggende i sengen å vente i en og en halv time. Jeg var så langt nede.Tenkte at nå har til og med hun glemt meg, hun som jobber her jeg skal føle meg trygg og ivaretatt. Jeg begynte å gråte. Lå der i mørket alene og grublet og gråt. Da hun endelig kom sa hun : " Du har lov til å gråte Viola, du har lov til å være lei deg men husk på at akkurat nå er du den heldigste av alle som er her fordi du er gift så du må være takknemlig ". " Det er ingen av de andre her"- sa hun. Det gjorde bare alt verre. Å, så jeg fikk LOV til å være lei meg??? Så det var ok?? Klart jeg var takknemlig for at jeg var gift men hva pokker hadde det å si nå? Jeg var lei meg og langt nede likevel! Det ble bare verre. dagen etter skulle vi ha enda et møte. Det var den ekle overlegen , en pleier jeg kjente fra før og en annen dame. Jeg sa at jeg følte meg missforstått og at jeg ikke hadde det noe bra der og gråt og var lei meg og håpet på forståelse. Ingenting. Istedenfor sa de at om jeg hadde det så fælt der kunne jeg vel like greit dra hjem? Plutselig kjente jeg ikke bena mine under meg, men jeg reiste meg sakte opp, gikk mot døren, gikk ut av rommet og inn på mitt eget rom. Der satte jeg meg på sengen og hele verden raste sammen. jeg kunne ikke tro noenting av dette. Alt var opp/ned. Hele dette stedet med alle disse menneskene var blitt til noe helt annet. Plutselig kom alle disse tre inn til meg der jeg satt. Jeg satt og hyperventilerte i sengen og tårene rant i strie strømmer. Det var vanskelig å puste. Jeg var sjokkert rett og slett. Hun overlegen sa at jeg måtte bestemme meg om jeg ville dra innen tre kvarter slik at de visste, for da ville de få inn en ny pasient etter tolv om jeg dro. Jeg satt som lamslått. Jeg VISSTE jo nå at her kunne jeg ikke bli lenger. Dette gjorde bare alt verre utrolig nok. Så da de lukket døren hardt igjen bak seg ble jeg sittende en stund og gråte og tenke veldig fort. Hvordan skulle jeg bare dra? Husk på at jeg ikke er en person som takler å dra alene ut etc. Noe skjedde med meg. Jeg " skjerpet meg " ( Hater den setningen, men dere forstår kanskje hva jeg mener? ) Reiste meg opp, hevet hodet, gikk ut og sa rolig at jeg valgte å dra. Gikk inn på rommet og pakket alle sakene mine i en feiende fart. Da jeg skulle skulle få med meg medisiner hjem, slik man gjør til man igjen får nye resepter av fastlegen, fikk jeg under halvparten av det jeg trengte. Jeg prøvde å si noe, men visste at dette bare var den siste kniven i ryggen. Som om det var en hevn for at jeg dro eller noe slikt. 

Jeg gjorde meg klar på rommet. Bestemte meg for at jeg ikke skulle være sint da jeg dro men ikke si noe heller. Skulle bare trille meg og kofferten ut forbi vaktrommet og dra. Jeg gikk. Da jeg kom forbi vaktrommet så jeg i øyenkroken at det var fullt av pleiere jeg kjente. Ikke en eneste en av dem så på meg. Ikke EN kom ut for å si noe. Ikke en eneste en kom ut for å prøve å stanse meg i å dra. Ikke en brydde seg om hva jeg kunne ha funnet på når jeg kom hjem etter dette. 

Jeg er UTROLIG glad for at jeg ikke er suicidal. Haddejeg vært det da kunne det ha vært min siste dag på jorden. Allikevel var det ingen som stoppet meg. Å tenke på det gjør meg vettskremt! SINT! Forbannet, frustret, oppgitt og veldig redd. Tenk om det hadde hendt med en mer skjør person? Med en person som var suicidal? DET har tenkt på mange ganger i ettertid av dette. Det og det at jeg har lurt på hvor i all verden det ble av dette fantastiske stedet og alle de herlige menneskene? 

Noen ganger savner jeg det litt. Hvordan det var før altså. Samtalene, latteren, forståelsen, alt det der som var trygt og godt og hyggelig og fint. vet jo at jeg aldri kan dra dit igjen om jeg skulle trenge hjelp. Det er en fryktelig følelse. Å miste sin eneste trygge havn. Og hvorfor vet jeg enda ikke.

Jeg bare håper at ingen andre har opplevd noe slikt og at det aldri noengang vil skje igjen. Jeg skulle ønske at det var noe jeg kunne gjøre med det. Jeg håper og at om noe slikt skjer med noen at de sier ifra til noen andre om det, at de ikke akseptere slikt og at de forstår at slikt IKKEer riktig.V.

Nå angsten har skylden!

Hei alle sammen!

Jeg er stresset for tiden. Har mye angst og er utrolig langt nede. Jeg skal fortelle hvorfor.

Jeg vet, kanskje bedre enn noen andre hvor mye min angst og problemene som oppstår på grunn av den kan ødelegge for flere enn meg selv. Dette er utrolig fælt å tenke på. Alle tingene jeg ikke får gjort, alle stedene jeg ikke får dratt , alt dette går ut over flere enn bare meg og derfor føler jeg meg til en viss grad skyldig i dette. Samtidig føler jeg ofte et enormt press på at jeg " Bare MÅ bli bedre " og det brennkvikt. Da stanser alt opp. Noen ganger blir det til at det føles som om dette vil vare i evigheter fordi jeg er så redd for å ikke bli bedre, men mest av alt er jeg redd for hva jeg kan miste i livet mitt som jeg ikke allerede har mistet om jeg ikke gjør fremskritt snart. Husk på at dette ikke er noe jeg kan ta på meg fult og helt, tingene rundt meg må jo klaffe og selvsagt. Derfor er jeg skikkelig langt nede nå. Er utrolig lei meg for at det er slik og utrolig redd for å miste det viktigste for meg i livet mitt. Hjertet mitt, min bedre halvdel. Jeg er så utrolig redd for at mine problemer bare er en tikkende bombe som vil utløses en dag og at han som kan ,da faktisk vil dra fordi det blir for vanskelig å bli. Om det vi har er sterkere enn dette når den dagen kommer er vanskelig å si. Jeg håper selvsagt det, men det er dette som gjør at jeg nå er i en fryktelig vanskelig periode. Jeg skjønner at dette er utrolig vanskelig for de rundt meg og.

Det som vipper meg helt av pinnen er å tenke på det åpenbare: " Hvem vil vel være sammen med en som ikke tør å gå ut? Hvem vil være sammen med en som ikke tør å gjøre noenting? Hvem klarer det? Hvem gidder? Da er det jo naturlig for meg å få litt panikk da når jeg så opplagt ser dette selv og.

Det surrer hele tiden rundt i hodet mitt: Herregud, jeg må bli bedre fort, jeg må få til et mirakel, jeg må stå på som bare f....., herregud, hva om jeg mister han en dag? Hva om jeg dette skjer i tillegg til alt annet som er ille nok fra før? Burde jeg kanskje la han gå nå, fordi jeg elsker han og unner han det jeg ikke kan få nå? Eller skal jeg holde ut og håpe på at hardt arbeid vil lønne seg, på at mirakler kan skje, på at han ikke vil dra? Aner ikke, ikke akkurat nå. Når tankekjøret begynner med slike alvorlige ting er det veldig vanskelig å slutte. Jeg er livredd. Har en stor klump i magen og er nervøs.

Jeg vet bare at jeg ikke VIL gi opp. Det er ikke min greie å tenke sånn. Jeg er mer den som tenker og mener at : Dette får vi til om vi vil og jeg skal klare det.! Jeg er mer den som sloss for det gode jeg har og aldri gir opp. Jeg bare vet ikke om det hjelper at jeg er slik når andre kanskje ikke er slik. Jeg vet ikke om jeg kan kjempe meg igjennom noe slikt helt på egenhånd. Jeg vet bare at jeg skal gjøre alt jeg kan hvertfall, fordi jeg vet hva som er verdt å kjempe for.

Så ja, jeg har det veldig vanskelig nå. Har så mye nerver og stress og alt det der.
If it`s worth fighting for, you`ve got to fight even more!

(Den----bare spratt opp i hodet mitt her)

Jeg håper dere , uansett hvem dere er har en bra søndag hvertfall. Det er sikkert og visst at dette livet vi lever med alle dens valg og kvaler ikke alltid er lett. Det er bare viktig å huske i disse stunder at det er mye bra der og....at håp finnes, at mirakler faktisk skjer, at man aldri må gi opp! V.

God Onsdag:)!

Midt i uken allerede, tiden flyr.
Jeg tenkte på en ting jeg gjerne ville skrive om her. Kall det et tips eller et godt verktøy man kan bruke for å redusere angst og stress. Det er en kjempefin teknikk jeg jo egentlig vet er slik, og alltid egentlig har visst om, men da min mann for mange år siden forklarte meg det på en metaforisk måte ble det mye tydeligere på en måte, mye enklere å forstå.

Det hele er egentlig ganske enkelt. Det går ut på å : " Ta hull på alle ballongene rundt seg ". Se da for deg at alle problemene du har og alle bekymringene dine er inne i ballonger rundt deg. Ballonger i forskjellige størrelser ettersom hvor store problemene er. man kan for eksempel skrive ned dette på et ark.

Hva bekymrer deg for tiden?
Hva plager deg?
Kan du gjøre noe med dette?
Begynn med den enkleste og så fortsetter du bare.

F.eks : Du har lenge utsatt et tannlegetime fordi.......Kanskje du er redd, kanskje det stresser deg, kanskje du ikke tør etc.
Så drar du, gjør det du skal, kommer ut med et stort flir om munnen, lettet og fornøyd, ( bortsett fra den delen der du drar visa kortet eller får med deg en kjempe regning hjem selvsagt ). Da har du tatt hull på den ene ballongen.
En ballong mindre. Stresset/angsten reduseres. Så fortsetter du. Hva plager så nå? Og hvilket av problemene er da enklest å gjøre noe med? Skjønner? Slik fortsetter du. Jo flere ballonger du stikker hull på jo bedre vil du få det med deg selv. Tilslutt kan du nærmest oppleve en slags euforisk følelse. Skikkelig PUH, såååå DEILIG å bare ha det gjort.

Jeg driver helt automatisk med dette. Hver dag tar jeg vekk det som kan tas vekk av bekymringer og stressende tanker og ting. Jo mindre som surret rundt deg i bane, jo bedre vil du ha det. Men husk at det er umulig å ta hull på alle ballongene på en gang. Ta en av gangen, og så fortsetter du:)

Tenkte på en strofe fra en sang i går. Jeg smiler hver gang jeg hører den strofen.

" Someday my crying`s done, I`m gonna wear a smile and walk in the sun "

( A-ha- Crying in the rain. )
Jeg ser da for meg at jeg endag er mye bedre av angsten og utmattelsen og alt det der og at jeg da vandrer bekymringsløst rundt og smiler fordi nå er ting bedre. Gud, som jeg ser frem imot den dagen. DA skal jeg være glad da.

Så jeg har funnet ut noen ting som kan hjelpe meg å bli bedre og tenkte å dele de her med dere. Har vært dårlig så lenge nå og vil irkelig bli bedre så jeg har tenkt og tenkt.
Hadde dette vært for noen år siden, kunne jeg bare ha hoppet rett inn i det der med å eksponere meg med det samme. Med små skritt av gangen, selvsagt. Men nå, når jeg er så utslitt fysisk sett også må jeg først bli sterkere.

Jeg har ikke trent på evigheter. Og det har heller ikke hjulpet på at jeg har vært ekstremt innaktiv i noen år nå. Så jeg har funnet ut hva jeg TROR kan være en god start. Først må jeg få bedre helse. Jeg må trene litt hver dag og spise sunt. Har allerede begynt å spise sunt og har egentlig aldri spist veldig ususnt heller men har byttet ut brød, poteter, pasta og ris med knekkebrød, grønnsaker og frukt etc.

Så, MÅ jeg bevege meg. Jeg må bygge opp tapt muskelmasse for å orke mer og for å bli sterkere.

Dette vil jo selvsagt og ha stor og veldig god effekt på mange andre ting som er relatert med angst og stress og alt det der. Jeg vil få bedre humør, bedre selvfølelse, søvnkvaliteten vil øke, stresset og angsten vil forminskes og jeg vil trives bedre med meg selv. Selvsagt vil det og være mye bedre for kroppen min og, rent fysisk. Det er rett og slett BARE positive ting med det, så jeg skal kjøpe meg en tredemølle, for som dere sikkert vet nå så kommer jeg meg ikke ut. Jeg ser på dette som en invistering i helsen og i fremtiden. Jeg er sikker på at det å komme seg ut etterhvert vil bli mye enklere om jeg er i bedre form osv.

Så, der er min foreløpige plan:)!

SOM jeg gleder meg til å få " gått tur hver dag " jeg og::)! Kan ikke huske sist jeg gikk tur.............

Det er viktig å hvertfall gjøre noe med det man KAN gjøre noe med.

Jeg håper dere alle har det bra,. Når sant skal sies så håper jeg dere alle har det fantastisk bra. jeg vet jo at det ikke alltid er slik, langt ifra, men det er det jeg håper.
Tenk på det : " Someday my crying`s done.....I`m gonna wear a smile and walk in the sun " :)

Det KAN være deg og:)!
EVERYTHING IS POSSIBLE IF YOU HAVE A WILLING HEART!

Perspektiv!

Hei alle sammen:)!

Da er påsken over for denne gang og selvom det har vært en forholdsvis fin påske så er det og godt å komme tilbake til hverdagen igjen. Jeg har hygget meg med bøker, filmer, god mat og stille, rolige dager. Ikke noe fancye greier, trenger ikke det. Det enkle er ofte det beste synes jeg . Jeg har lest endel om ensomhet i påsken. Veldig mange som sliter med dette. Det gjør meg vondt, veldig vondt. Ikke bare det, mange sliter jo og generelt hele året og det er fælt. For de aller fleste er det jo slik at livet ikke er en dans på roser, og som skrevet litt om tidligere er det en viss trøst i det å vite det, i det å vite at det mest vanlige er å leve et liv som ikke er plettfritt og bekymringsløst. I den sammenheng vil jeg og nevne noe jeg lever sterkt etter....Det søte er IKKE så søtt uten det sure og derfor tror og mener jeg at det til en viss grad er en grunn for at verden og livet er slik. Sort og hvitt, mørkt og lyst, kaldt og varmt, vakkert og stygt. At livet har så mange motsetninger tror jeg er for det beste for oss.

Tenk deg at hver dag var helt fantastisk. Først tenker man kanskje: " Å, det hadde vært sååå herlig, det hadde vært drømmen rett og slett "! Men, hadde det det? Om hver eneste dag hadde vært fullkommen på alle måter mulig, at hver dag var fylt med solskinn, alt man trengte, gode venner, ærlighet, kjærlighet, uten noen slags smerter eller redsler eller problemer. Hadde vi da satt pris på det? Satt pris på det som var bra, eller er det slik at vi mennesker må ha perspektiv på ting for å selv forstå hvor heldige vi er ofte, eller hvertfall av og til?

På mine verste dager, når jeg legger meg tenker jeg ofte igjennom det som har vært vanskelig osv. Men så tenker jeg på at uansett hvordan min dag var, uansett hvor dårlig min dag hadde vært så er det millioner av mennesker der ute som kunne drept for å ha hatt min dag. Det vil uansett være millioner av andre som vil ha det verre enn min dårligste dag noengang og det er noe jeg tar med meg. Så på de dagene er jeg rett og slett takknemlig for at jeg uansett har det bedre enn så mange andre. Og at det er smertefullt å tenke på at så mange andre sliter så fælt er det ingen tvil om, det tenker jeg på hver eneste dag. Det kan være en vanskelig tanke og. Jeg er slik antar jeg, at det hjelper for meg i allefall å sette det i perspektiv på denne måten. Jeg kjenner folk som ikke klarer det. Eller som blir sure når jeg nevner disse tingene. Som da sier at: " Det vil likevel ikke si at jeg ikke har det fælt jeg og " ! Og DET er jeg helt enig i, selvsagt ikke, men i forhold....i forhold så lever vi i luksus. Jeg vet og hver kveld jeg legger meg at selvom dette har vært en forbanna drittdag så.....etc etc etc og så vet jeg at jeg legger meg i en seng, en myk seng, en varm seng, en trygg, varm seng et sted med tak, i et trygt boligområde der ingen kan skade meg. Jeg vet at om noe skulle skje med meg vil jeg innen kort tid få den hjelpen jeg trenger. Fordi jeg er så priveligert å bo i Norge, fordi jeg er priveligert generelt sett. Og det å sette pris på det man har, de man har, hvem man er, hva man kan, etv kontra å bare tenke på det man ikke har som man så gjerne skulle ha hatt , hvem kan kunne ha vært, hvor man kunne ha bodd etc er utrolig viktig mener jeg. Om man klarer å snu det hele rundt så har man kommet langt

Veien dit kan være lang . Det tok ganske lang tid før jeg tenkte slik, hvertfall akkurat slik.

Et eksempel som passer godt inn her er at mannen min og jeg snart har bryllupsdag og han spurte meg hva jeg ønsker meg. Jeg funderte litt på det. Ja, jeg ønsket meg gavekort på Kicks fordi jeg " trengte " ny mascara. Ja, jeg ville så veldig gjerne ha ditt og datt fordi jeg " trengte " det. Helt til jeg kom frem til at jeg slettes ikke TRENGER noe av det. Jeg overlever helt fint uten. Det som er noe å tenke på er at der ute et sted er det massevis av mennesker som VIRKELIG trenger det de ønsker seg. Vann. Mat. Medisiner. Utdanning. Jeg kunne skrevet en utrolig lang liste her. Så jeg gikk inn på Unicef.no . Tittet gjennom siden og skrev følgende ønskeliste :

5 stk Myggnett
4 stk fotballer
5 stk startpakker for mødre
2000 stk vannrensetabletter
150 doser poliovaksiner
5 stk ulltepper
150 doser meslingvaksiner
1100 tabl.mot innvollsormer
1000 Blyanter
5 stk skolebøker.

Dette gjør meg glad:)! Jeg vet at dette vil bety myyye mer for de som får dette enn noe annet jeg kunne fått.

Litt vanskelig er det jo å være menneske. Man vil jo ha det bra og kose seg og unne seg ting, og det synes jeg og man skal. Så lenge man ikke setter seg selv først og glemmer alle de andre.

Så ja, påsken var fin. Heldigvis. Er ikke alle som kan si det er jeg redd. Skulle ønske jeg kunne gjøre mer. Skulle ønske jeg kunne hjelpe alle. Men jeg må faktisk hjelpe meg selv og. Og det skal jeg gjøre....Jeg driver og lager en plan. Kanskje jeg forteller om det senere:)!

Jeg håper uansett hvem du er, hvor du er, hvordan du har det at du aldri glemmer en ting : Du er verdifull, du er spesiell, du har flotte evner i deg, du er unik. Dette kan høres ut som en klisje men det driter jeg i. Du er verdifull. Gjør noe hyggelig for deg selv eller for andre. Det vil muligens overraske deg hvor stor og ikke minst positiv effekt deg kan ha. Ønsker deg en god dag. Der DU er:) V.

God påske:)!

Ville bare kjapt innom for å si at jeg har tatt meg en velfortjent påskeferie og håper dere og gjør det samme uansett hvor dere er og hva dere gjør. Det kan nemlig ofte føles som om man ikke " fortjener " ferier når man ikke har en valig jobb, men husk på at det å jobbe med seg selv ikke er en vanlig jobb, det er en fulltidsjobb, så vi som driver med slikt bør ABSOLUTT ta oss ferier så  langt vi kan vi og for det fortjener vi!!!

Det er fryktelig slitsomt å jobbe med seg selv, så forsøk å legg deg selv på hylla litt, eller det du sliter med og om det blir tøft så har jeg full forståelse for det. Høytider er ofte de vanskeligste for mange desverre. For dere som synes det...så kommer hverdagen tilbake om bare 5 dager. Ring noen, gjør noe hyggelig,  kos deg, unn deg noe godt, prøv å tenke på noe annet, se en fin film etc.

Ønsker dere alle en riktig god påske da, uansett med håp om glede og ro♡V:)

MITT valg!

Jeg våknet i dag og var kjempeglad for at jeg IKKE skal dra i noen bursdagsfest, MEN det hele ble etterfulgt av et ganske stort sinne. Jeg lurte på hvor det kom fra. Massevis av gamle minner kom strømmende på fra alle kanter. Fine minner fra da jeg lekte med tantebarna mine da de var små, om hvor mye jeg betydde for dem, om hvor mye de så opp til meg, om hvor stor respekt de pleide å ha og om at jeg var verdens kuleste og beste tante noensinne.

Plutselig kjente jeg at jeg ble forbannet. Skikkelig forbannet. Nå er de fleste av dem voksne og alt det som var er borte for godt. Ingen respekt lenger, ingen : " Tante V, du er best "! Ingen, tante så kul du er"! Ingenting egentlig. Bare jeg som sitter og ser ut mens det eneste jeg ser er barn som ler fra en svunnen tid bli borte for godt. Jeg ser barn som husker, jeg ser at det er jeg som dytter fart på husken for dem, at det er jeg som passer på dem, at det er jeg som setter på baderingene og tørker de når de kommer opp av vannet og hutrer seg inn i armkroken min. Jeg ser at det er jeg som dytter de i barnevognen og synger sanger for de før de skal legge seg. At de ser opp mot meg med ærbødighet i de små, uskyldige barneøynene sine. Jeg ser hvor godt jeg passet på dem alle, og på hvor lite noen passet på meg.

Jeg ser en fortapt jente i tenårene som ikke tør å si noe til voksne, fordi hun ikke stoler på de, fordi hun ikke KAN stole på de, fordi det var rettmessig å ta den avgjørelsen. Jeg ser en som måtte bli voksen altfor fort, samtidig som det eneste hun trengte var å få være liten litt til, å få sitte på mammas fang litt til, og få lov til å si ting som de var og i tillegg bli trodd. Jeg kjenner sorg fra den tid, sorg og sinne over å ha blitt oversett. Dyp sorg som sitter i den dagen i dag. Jeg ser at de andre ler og at jeg selv står der i samme rom og bare vil hyle ut noe. Jeg ser det slik at om jeg hadde gjort det, om jeg hadde hylt hadde ingen hørt meg. Det er det første jeg ser for meg. Det andre er at : " Hvorfor står du bare der å skriker? " : " Har du mistet all forstand ? "Istedenfor : " Uff, du hyler, du må ha det vondt, hva er galt?, Kan jeg gjøre noe? " DET har jeg aldri hørt i en sånn situasjon. Jeg blir så sint. Jeg blir sint samtidig som det gjør meg frustrert fordi jeg ikke forstår dette, jeg klarer ikke feste det noe sted liksom, får det ikke til å gå opp. Lurer på hvorfor det var sånn. Lurer på hvorfor de lot meg ha det så fælt. Liten tid, du vet. Orker ikke slikt mas. Man må tross alt kunne : " Ta seg sammen "!!! herregud......Skumle greier...ta seg sammen?....

Ser en jente som hadde en fæl oppvekst. Med mye ustabilitet, krangling, vold...mye stress. Ser foreldre med bekymrede ansiktsuttrykk som sliter, men som later som fordi fasaden er viktigst, fordi det ikke skal synes at det er ille. Alt skal være rent, ryddig, pent, dyrt, ordentlig og pertentlig. Man skal være flink, flott, slank, smart, pen, men ikke for pen. Man skal høre til Jesus og tro på Gud og sette sin lit til herren. Man skal bli gift med en rik mann, helst en med en god stilling og som kommer fra en fornem familie, allikevel rynker man på nesen over snobberier, man kaster derfor stein i glasshus fordi man og bryter nærmest samtlige av de 10 bud og fordi man etterpå later som ingenting. Man tror på Gud ut av feighet, i tilfelle bare, slik at man er sikret. Det hele er latterlig og du er den eneste som synes det, og den eneste som ser det. Du har sett dette siden du var liten, 4 år antagelig. Du husker ikke så mye før det. Etter det går alt sakte, men likevel usannsynlig fort og før du vet ordet av det er du 33 år gammel og det går opp for deg at du fremdeles er den eneste som synes det er latterlig, fremdeles den eneste som ser det.  Det skremmer deg, for det er da du forstår at slik som dette, slik som det var.....slik, vil det alltid være, og det er ingenting i hele denne verden du kan si eller gjøre for å forandre på det.

ALLIKEVEL ser jeg en jente som var tøff, som var snill og som ville at andre skulle ha det bra, og at det gikk foran hennes egne behov men så ser jeg at denne lille jenta vokste opp og ble til en ung kvinne som lærte seg å sette grenser, som lærte seg om skjerming om tilgivelse, om aksept, om at noen ting ikke kunne forandres, og at om uansett hvor smertefullt det var så visste iallefall hun sannheten, hun visste iallefall hva som hva rett og hva som var galt og hva hun ville gjøre for å forsikre seg om at det aldri skjedde igjen.

Så når jeg ser tilbake med sinne og sorg må jeg og se på den jeg er i dag og på den jeg kan bli og på at når de sa at jeg ikke var verdt noenting så tok de feil, men på at når de sa at jeg kunne få til det jeg ville så hadde de rett. De gangene jeg klarer å se det slik så er det godt, det styrker meg som person, det hjelper meg videre i riktig retning for valget om MIN fremtid er mitt og mitt alene og til syvende og sist har det ingenting å si hva de sa eller hva de gjorde. For NÅ vet jeg at det kun er opp til meg. Det kan være en skremmende tanke, eller den mest frigjørende av dem alle.

Lettelse & Aksept!

Ordet LETTELSE, er et veldig bra ord for å beskrive det jeg føler nå. Lettelse og oppstemthet , lettere til sinns. PUH!

Så i går måtte jeg ta tre telefonsamtaler jeg mildt sagt grudde meg til etter avgjørelsen om ikke å dra i bursdagen i morgen. Først og fremst var jo det mest riktige å gjøre å ringe han istedenfor å bare sende en sms, så jeg ringte. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke " dra det ut i de laaaange baaaaaner " , men holde meg kort og godt til saken. Jeg grudde meg. Jeg grudde meg fordi jeg visste at han gledet seg. Det som overrasket meg var at jeg ble møtt med stor forståelse, noe som mildt sagt føltes ENORMT lettende. Det hele endte med at han forsto meg godt og skjønte poenget og ikke var sur eller lei seg eller noe av det jeg hadde fryktet. I tillegg endte det med at vi hadde en veldig hyggelig samtale hvor vi lo og pratet og hvor han fortalte litt om hva de skulle gjøre og alt det er og om at han gledet seg til festen. Så kom det frem hvor mange som skulle komme, og det var da han sa: " Det kommer 65 stykker "! , at jeg ble rimelog paff, utrooolig glad over mitt valg og faktisk sa med en spøkefull tone at GURILAND , så bra det var at ikke JEG kom da. Han lo også. Det hele ble til en hyggelig ting. Merkelig....

FEMOGSEKSTI folk!!!! HIMMEL!!! DET hadde ALDRI vært noe særlig for meg og min form nå!

Så måtte jeg ringe mamma og pappa...grudde meg veldig...men hoppet i det og ringte. Mamma var blid da hun tok telefonen, ble nok et lite stykke skuffet da jeg sa det jeg skulle si, men jeg hadde på forhånd bestemt meg for å lede samtalen, si det kort, uten å gi det rom for særlig mye pjatt, så før jeg visste ordet av det sa hun at dette kanskje var for det beste nå, siden vi hadde hatt mye en lang stund nå og at det sikkert var best om vi slappet av og heller fant på noe senere da det ikke var så mange folk etc. Jeg ble UTROLIG glad og ikke minst lettet, ja faktisk sjokkert , for da jeg la på så jeg på mannen min og måpte en stund.

Uff! Så måtte jeg ringe sønnen min. Det jeg grudde meg aller mest til av alt. For jeg visste at broren min maks kunne bli skuffet, at foreldrene mine kunne bli sinte, men han, han ville jeg såre med de ord jeg skulle si, og det å være grunnen til at min sønn blir virkelig såret ....vel, det er fryktelig sårende. Karma på sitt beste antar jeg...?!

Jeg ringte. Han tok den. Jeg måtte si at jeg/vi ikke skulle dra. IGJEN! Han reagerte med sinne. Mye sinne, mange spørsmål...etc etc.. Jeg svarte modig, ærlig og ordentlig på alt. Fortalte han hvor ufattelig gjerne jeg skulle ønske at ting ikke var slik , hvor utrolig lei meg jeg var, at jeg syntes det var trist og fælt, at jeg aldri ønsket å såre han...i det lange og det brede. Han skjønte det nok, men såret var han likevel. Og når sant skal sies så vet jeg jo at han en dag vil forstå dette bedre enn nå, og at selvom han kanskje aldri vil forstå det HELT, så er det mest sannsynlig at han vil vokse opp å skjønne meg bedre senere engang, men å såre sin egen sønn.....det gjør FRYKTELIG vondt. LITT godt å føle på det og, for noen ganger har jeg lurt på om morsgenet finnes i meg i det hele tatt, men i slike situasjoner får jeg det atter engang bevist at morsgenet...det ER der for fullt!


Alt i alt gikk jo alle disse samtalene mye bedre enn jeg hadde trodd. Og da jeg våknet i dag tidlig følte jeg alle de tingene jeg trodde jeg ville føle når alt var gjort. LETTELSE! Jeg følte meg lettet, glad, at jeg hadde ,mer energi, mindre stress, mindre smerter i kroppen, mindre angst, i det hele tatt.

Det er her ordet: " Aksept " kommer inn.-på mange områder har det vært en støtte for meg det å akseptere at sånn er det bare. Jeg vet om mange andre som synes at akkurat dette er vanskelig, noe av det vanskeligste faktisk, men for meg, når jeg kommer til å akseptere noe, så gjør det underverker for meg. Jeg blir meg selv igjen for jeg kan legge det vekk ved hjelp av: " SÅNN ER DET BARE, og jeg skal selvsagt gjøre noe med det, men det vil ta tid, og det vil være en smertefull og slitsom prosess men jeg AKSEPTERER hvertfall at det er sånn. "

Jeg tror det er myyyye verre for folk som ikke klarer å akseptere. Mye verre å komme seg videre å leve i nuet. Så akkurat det kan jeg anbefale på det sterkeste.

Nå sitter jeg her slik jeg trodde på forhånd, tilbakelent, rolig, glad og lettet og ser frem til en rolig, hggelig, morsom og avslappende helg med min kjære.

Jeg ønsker dere som leser dette nøyaktig det samme, hvorhen hvor dere er.

God helg, V:)

Å ikke klare det allikevel!

Jeg klarer ikke å dra! Jeg klarer ikke å dra i min brors 50 års lag i overimorgen. Der, jeg sa det. Når sant skal sies så klarer jeg knapt tanken på det, så nå sliter jeg veldig fordi jeg må finne ut hvordan jeg skal si dette til noen som ikke forstår noe av det å være utslitt, slite med angst og alt det er. Jeg må forklare dette til broren min, til sønnen min, og til foreldrene mine som paradoksalt er de som garantert blir mest oppskaket over at vi ikke kommer. Sannheten er at jeg skulle ha betalt for å slippe. Jeg har slitet meg totalt ut den siste tiden bare med planleggingen....bare av å ha kjøpt og pakket inn gaver har jeg blitt totalt utslitt, og hvordan forklarer man noe slikt for " vanlige ", oppegående, friske folk, at man ikke orker, IGJEN? UTEN å bli missforstått, IGJEN?

Herregud det gjør så vondt :(! Jeg sitter her nå og VET at uansett hva jeg sier, at om jeg sier som sant er at jeg skulle så inderlig ønske at jeg klarte, at jeg orket, at ikke tanken på det alene spiste opp all min energi hver bidige dag og ødelegger nattesøvnen, og at angstnivået er på sitt høyeste bare ved å se det for meg, så vil de aldri tro meg. Det er fryktelig! De vil bare tro : " Ok, de avlyser, ENDA engang fordi de er så " syke ". Noe som er sant! Det er så fælt at jeg får klump i magen og tårer i øynene her jeg sitter. Jeg har pakket inn masse fine gaver til han. Jeg har laget en skikkelig fin og morsom sang til han, jeg hadde tenkt å bake en fantastisk kake i morgen til han. Jeg hadde planlagt med sønnen min at han kunne sove over her etter festen, siden det er nærmere enn der han bor. Jeg hadde tenkt ut hvilken hårfisyre jeg skulle ha og hva slags klær. Jeg hadde bare noen få ting igjen og ordne.

På lørdag kl: 19.00 når vi skulle ha vært der kommer jeg ærlig talt til å være så ufattelig lettet over at jeg er her og ikke der. Jeg kommer til å smile, senke skuldrene, puste ut. Det skal ikke være sånn! Når man blir bedt til en fin bursdagsfest så burde man glede seg, men jeg har gjort alt annet enn det i 3 uker nå og holder det ikke ut lenger.

Nå må jeg skademinimere, IGJEN! Hvordan? Jeg orker bare ikke å dra til noe som skulle være hyggelig fordi jeg føler at jeg må, det fungerer ikke slik for meg.

I tre uker nå har jeg hatt så store smerter i ryggen og så ekstrem hodepine konstant bortsett fra i tre timer i forrigårs, da jeg plutselig sa til mannen min at: " Hodepinen forsvant....Jeg skjønner ingenting" . DET var ubeskrivelig deilig. Helt fantastisk. Jeg kunne åpne øynene ordentlig. MEN, det varte i tre timer. Det burde vel ha vært omvent? At jeg IKKE hadde hatt hopepine på tre uker og så hadde fryktelig hodepine i tre timer? ! Det alene burde vel si noe om stressnivået denne bursdagen skaper i kroppen min nå når jeg i tillegg er så sliten. Og hvorfor føler jeg at jeg må forsvare mitt nåværende valg om å ikke dra? Hvorfor føler jeg at det er kjipt om folk blir skuffet? Og om de ikke forstår hvorfor, så hva da?  Hva gjør vel egentlig det? Egentlig betyr det bare en ting...det betyr bare at jeg er misunnelig på de til en viss grad, for det betyr at de aldri har hatt det slik. Ellers hadde de skjønt hvorfor. Tenk å ikke vite hvordan dette er. Tenk det! ..........

DET må være skjønt.....eller er det blizzfully stupid?

Det eneste jeg forstår nå er at om man blir bedt et sted og ikke vil i en alder av 30 +, bør man for fanken meg få lov til å avslå når ens egen helse står på spill. Mitt endelige valg kom da det gikk opp for meg at om noen andre hadde spurt meg råd om samme situasjon, vel, da hadde jeg sagt: " Om du er usikker- IKKE gjør det, går det ut over helsen din ( som kommer først ), IKKE gjør det, har du egentlig ikke lyst en gang? IKKE GJØR DET!!!

Så der er svaret...IKKE gjør det.

Tips og råd:)

Jeg har tenkt litt på hva som kan hjelpe mot angst og stress etc og funnet ut at jeg vil dele de tingene jeg kan, vet og har lært med dere. For om det er noe som kan hjelpe mot noe så grufullt som angst så vil man jo gjerne prøve ut det meste for å få det bedre.

Jeg tenker å skrive litt om hva som kan hjelpe men og om hva som ikke hjelper eller bare gjør det hele verre.

TING SOM KAN HJELPE MOT ANGST:

1: Å spise jevnlig!

 Går man på tomgang merker man at man fort blir i dårlig form og angstnivået øker fortere på tom mage. Jeg spiser alltid en god frokost før jeg går ut f.eks og har alltid med meg en liten matpakke i tilfelle. Med fare for å repetere det andre har sagt og skrevet før og for å høres utrolig kjedelig og teit ut må jeg å si at det jo selvsagt hjelper å spise sunt også, det er ikke å komme forbi. Mye frukt, fiber og litt mindre kalorier og karbohydrater hjelper på både energinivå, humør og mye mye mer:)

2: En god natts søvn!

 Også litt klisje, men det er ingenting som hjelper som mange nok timer med sammenhengende god søvn. Er dette noe du sliter med er du desverre en av mange men det finnes råd. ( Legg deg til omtrent samme tid og stå opp til omtrent samme tid hver kveld. Ikke legg deg for mett eller sulten. Hold deg unna koffein og sukker ca 4-5 timer før leggetid, Ha det ryddig og rent der du sover, samt ha god luft der, luft godt en stund før du legger deg. Hold jobbrelaterte ting unna soverommet, la soverom være soverom. Autogentrening kan være til hjelp for rastløse sjeler, jeg finner mine på youtube.com. De har noen der jeg synes er spesielt bra for egen del som heter: " The honest guys ". De er engelske og lager for alle mulige typer problemer, alt fra søvnvansker til stress og smerter. Jeg er ikke den beste til å si dette men det å komme seg ut bare en liten time hver dag eller trene litt hver dag kan ha veldig god effekt på søvn. det hjelper med husarbeid og, heldigvis:) Gjør ferdig grubling om mulig for dette er utrolig vanskelig vet jeg, før du legger deg. Klarer man å fokusere på andre ting når man skal falle til ro går det både fortere og man sover mye bedre. Dette er og kjedelig, men det å holde seg unna alkohol hjelper på søvn- mange tror det motsatte, at det hjelper på å få sove, og det er mulig men det ødelegger Rem søvnen. Rem søvnen er de timene med søvn sammenhengende man trenger hver dag for å yte maksimalt dagen etter. Et tips jeg bruker noen ganger når jeg har lagt meg og tankene surrer der de vil er å tenke dagen baklengs. Altså, jeg begynner med det siste jeg gjorde og så går jeg videre. ta med hver minste ting da det gjør det enklere å spore seg selv av og inn i lalleland. Og for all del, ikke les en kjempespennende bok rett før du legger deg, jeg snakker av erfaring, det har motsatt effekt. Forsøk å ro deg ned den siste timen fr du legger deg. der kan mange småting hjelpe, en kopp varm melk, eller grønn te, avslappende musikk, massasje om du er av den heldige typen, en varm dusj etc, g så er det jo ingenting som slår å legge seg i nyvasket sengesett da:).

Vel, det var litt av det jeg kom på nå, om jeg kommer på mer senere, skriver jeg om det da. Håper noe av dette vil hjelpe.

3: Happy thoughts/ Glad tanker:)!

 Å tenke seg glad, har du kanskje hørt om før? Det er ikke helt tullete det er. Altså, man må forstå greia da. Istedenfor å f.eks tenke : " Å, fy som jeg gruer meg til......" GÅR det an å prøve å tenke at : " Ja, jeg gruer meg til....MEN, det KAN jo hende at dette går mye bedre enn jeg tror nå etc ". Prøv å snu alt av negativitet og at alt bare er vanskelig rundt til noe godt eller fint. Forsøk å tenk på noe du ønsker deg, drømmer om. Som: " Æsj, den digre oppvasken ", så tenk: " SÅ deilig det skal bli å bli ferdig med denne oppvasken, da blir det fint her "! Skjønner? :) Det høres muligens teit ut , men om du prøver dette på mange småting per dag kan jeg si at det hvertfall funker for meg.

4: Skjerm deg selv!

Pass på hvem du omgås, hvor du er, hva du gjør etc. Omring deg selv med ting du liker som gjør deg glad, ha det ryddig, kos deg, unn deg noe nytt, se noe hyggelig på tv, kvitt deg med negative mennesker og alt som stresser deg. Kanskje ommøbler hjemmet ditt, gjør noe nytt. Forandring rundt deg er sunt. Gjør ting du blir glad av og som du vet gjør deg godt. Er du glad i dyr kanskje? Skaff deg en katt f.eks. Høres kanskje teit ut det og, men dyr har en stor, positiv effekt på oss mennesker og en liten venn eller fler er bra for sjelen. Pass på å ikke ta imot dritt fra andre. Du er for god til det, og det vil bare øke angsten din. Legg planer om du er av den litt usikre typen. Legg planer for hva du kan si, gjøre etc på visse steder til visse folk osv, så slipper du å stå der å føle deg dum. Med denne sykdommen er det ikke dumt å være litt for mye forberedt kontra for lite. Husk: er det noe du IKKE vil...IKKE gjør det, samme hva! Vis deg selv selvrespekt!

5: LE:)!

Det er EKSTREMT mye bra terapi i latter og smil som kommer fra hjertet. Hva får DEG ti å le? Hva gjør DEG glad? tenk på det litt. Når du finner det ut så er det enklere selvsagt å gjøre noe med det. Det er mye bedre å bruke noen " bortkastede " timer på å le seg gjennom noen episoder med " Friends "og få slappet av og ledd litt, om ikke bare smilt litt, enn å gjøre nor du TROR er fornuftig og bra og så bare ende opp med å være enda mer sliten og stresset, ( Noe som bare fører til enda mer angst, søvnproblemer etv etv, det eskalerer... )

Så unn deg selv å kose deg! Å smile! Å le! Skjem bort deg selv litt! Gi deg selv gode ord og ikke bare negativt vissvass:)!

6: Prat om det!

Det er lite som slår å få ut det du har på hjertet jevnlig. Sliter du og trenger noen å prate med, uansett om hva vil jeg anbefale å komme deg til en flink behandler som forstår deg og din problemstilling. Vær ærlig, selvsagt til det punktet til der det blir ubehagelig, alle har vi våre grenser. Men den personen som skal hjelpe deg kan hjelpe deg aller best om han/ hun vet mest fakta. Så si det som det er, det vil og ha en kjempefin effekt på deg etterpå. En sånn: " Å, SÅÅÅ deeeeilig å bare få sagt det, får det UT! :) Og om du er så heldig at du har venne, en god nabo og eller familie, så prat med de og. Eller potteplanten:)! Det gjør jeg:P

7: Eksponering!

Et TUNGT tema, hvertfall for meg. Og dette tar tid. Men eksponering om man sliter med mye angst har som regel en veldig god effekt. Snakk med de rundt deg, om det er kona, mannen, en venn eller helsesystemet og sett og en egen plan på hvordan gjøre det og ta små skritt. Veien til suksess der er lang og tøff, men langt fra umulig.

Da har jeg vært inne på 7 temaer med forskjellige ting jeg hvertfallhar erfart at kan hjelpe, og husk at når det stormer som verst, si til deg selv: " Dette er bare angst, det er IKKE farlig, det går alltid over og det er en helt normal reaksjon de fleste mennesker opplever i større eller mindre grad i løpet av livet "! Si det som et mantra. Det er IKKe farlig, det GÅR over, dette går bra :)!

Jeg HÅPER noe av dette vil være til hjelp for noen av dere, det har vært til stor hjelp for meg og er det fortsatt. Vil nok være det lenge. Men jeg er veldig glad for at det er ting som hjelper. Det hjelper og å vite at man ikke er alene så jeg håper noen vil kommentere noe av dette snart.

Da ønsker jeg dere alle en herlig tirdag der dere er, her skinner solen og jeg skal omringe meg med lystbetonte, hyggelige og positive ting og jeg TROR det er sjokolade involvert:)! Vi blogges:)! V.

e-mail adresse!

Nb: har klart å skive feil e-mail adresse på siden her:P
Nå står hvertfall den riktige der.

Håper dere alle får en god dag:) ! V.

mittlivmedangst@gmail.com

Vennskap!

Jeg tenker på vennskap. På hvordan det er å ha en virkelig god venn eller flere. Jeg prøvde å huske på når jeg sist hadde en ekte venn. På barneskolen? Da jeg var liten? Når var det? Husker ikke helt. Har jo hatt " venner ", og har jo og " venner " nå, takket være sosiale medier. Jeg må si at jeg nyter godt av den delen av teknologi i min situasjon som er så fastlåst. Jeg er jo overalt på nettet og som den sosiale personen jeg er så holder jeg jevnlig kontakt med de jeg kjenner der, men det blir med det for vi møtes aldri grunnet min ekstremt irriterende og fæle angstproblematikk. Nå må det og sies at alle disse hele tiden ytrer ønsker om å møte meg og at det er jeg som kommer med unnskyldninger. Har kunnet bli mer ærlig med tiden, både ettersom jeg har blitt bedre kjent med de forskjellige, føler meg tryggere på de og ikke minst på meg selv og at det ikke lenger er så tabu som før. I tillegg har jeg funnet en slags trøst i dette da flere av disse og sliter med forskjellige ting, noe man jo ikke tenker på så ofte, for alle sliter vi jo med vårt hele tiden. Ingen går rundt og har plettfrie, bekymringsløse liv og på en måte er det en stor trøst i å vite det og i å være sammen om at sånn er det. Hvor kjipt hadde det ikke vært om noen faktisk hadde plettfrie, bekymringsløse liv? Jeg må nesten le...

Jeg blir alltid lei meg når folk skriver til meg at : " Nå må vi bare møtes snart:) " etc... Blir alltid usikker på hva jeg skal si, hvor lenge jeg skal lyve om man kan kalle det det, for det jeg egentlig gjør er jo bare å skjerme meg selv. Jeg skulle ønske at jeg var frisk nok til å kunne svare uten å lyve at : " Jaaa, det må vi få til nå, det hadde vært kjempekoselig:) "! For i virkeligheten er det noe jeg virkelig kunne tenkt meg. tenk at jeg går glipp av å møte så mange hyggelige og interessante folk bare på grunn av angst! Det er en trist tanke, men og en tanke som gjør at jeg blir mer motivert til å tørre å prøve hardere å bli frisk.

FRISK! Bare det å smake på det ordet er så herlig... bittersøtt. Rart at jeg er frisk som en fisk men syk likevel.

Lurer på hvor mange andre som har det sånn. Og om det er det og dere leser dette må dere bare sende meg en mail om dere vil:).

Men en ting er hvertfall sikkert, at vennskap er noe av det viktigste vi har med oss i livet. Det er godt å vite at man har noen, noen som er der, som kjenner deg, som du kan prate med og gjøre ting med. Det savner jeg og....VELDIG!

Når noe skjer i livet mitt, for eksempel noe veldig bra, så vil jeg gjerne si det til noen. Altså sier jeg det jo selvsagt til mammen min og familien og for jo og delt mye på sosiale medier, men ingenting slår å si det til en venn, såpass husker jeg av hvordan det er å ha venner. De eneste som ringer meg er legen, familien og en og annen telefonselger. That`s it! Og når jeg tenker over det blir jeg ofte veldig lei meg selvom jeg jo vet hvorfor. Det er da godt å vite at det har en grunn, en veldig god grunn og at det ikke er meg.

Drepen er når noen legger ut bilder av f.eks vennegjengen på hyttetur, der de står iskalde og smiler om kapp med solen med hendene rundt hverandre, eller en gjeng glade jenter på shopping i Paris der de lager lipgoss trutmunner mot kameraet i skyggen av eiffeltårnet, eller når de koser seg på spaweekend med hvert sitt champagneglass i hånden og damp fra boblebadet stiger opp i luften. Det er da det gjør mest vondt. Når man kan høre latteren, kjenne hendene som ikke er der, føle reisefeberen i kroppen sin og smake jordbærene før alt blir blåst bort i et tiendedels sekund av virkeligheten. Du er ikke der. Du har ingen venner.
Og før du får tenkt deg om sitter du der igjen, i sengen din og bare ser på at andre opplever vennskap. Og selvom det selvsagt er flere sider av akkurat den saken, så er det likevel som å få en dolk i ryggen hver gang. For du er ikke med.

Når neste bombe eksploderer!

Jeg har et krevende forhold til foreldrene mine. Har nok alltid hatt det. Vi kan såre og bli såret av hverandre og krangle så busta fyker i det ene øyeblikket og så kan det være stunder som i går som gjør at jeg bare vil omfavne dem begge og for alltid forbli lillejenta deres. Et hat-elsk forhold på visse punkter. Det er utrolig vanskelig for meg å være meg i forhold til de, fordi jeg har flere eldre søsken som er så " perfekte ", og forskjellen på våre liv er så store. Dessuten begynte ikke det hele særlig bra heller da jeg vokste opp med kjefting og skrik fra mamma og pappa om at jeg aldri kunne bli like bra som de andre søsknene mine, at jeg var stokk dum og aldri ville bli til noe som helst. Så kunne det være en bra dag og jeg kunne få høre at jeg skulle være stolt av den jeg var, at jeg var en ressursterk jente med alle slags muligheter i verden og at jeg kunne få til alt jeg ville. Så paradoksalt. I den sammenheng husker jeg at da jeg fikk PTSD diagnosen min, så fikk jeg og høre at den hadde jeg nok fått fra 4 års alder, noe som oppklarte en hel del for meg.

Det er ikke lett å sveve mellom så mye negativitet og uklarhet og så mye fint og bra hele tiden. Jeg ser tydelig nå at dette har formet meg veldig som den er er i dag og hvordan jeg hele tiden er usikker på folk og situasjoner. Det sitter hardt i. For hvordan kan jeg vite når neste bombe eksploderer? I tilfellet har jeg lært meg en hel haug med " i tilfelle prosedyrer ". Slik som: " Så hvis det skjer så....og om det kommer på bane så sier jeg... og jeg kan alltids si det osv. " Det hele blit en utmattende prosess og jeg hater at det er slik. Jeg ønsker meg ingenting annet enn å høre fra mamma eller pappa at de forstår meg, at de synes det er leit, at de skulle ønske ting var annerledes og at de vil ta hensyn.

Slik var det i forrigårs da jeg bestemte meg for at det var på tide å be de hit på middag. Jeg tenkte lenge gjennom det først. Hvordan vil det bli? Hva skjer om det ikke går bra? Hva kan jeg gjøre for å skjerme meg og for å komme ut av det? Samtidig kommer mye av det jeg har lært tidligere opp...at jeg bruker ABC-modellen...Hva om det går bra? Det kan jo bli hyggelig og. Hva om jeg er positiv ? Hva om jeg stresser ned. Kanskje det vil ha en slags smitteeffekt.

Så jeg gjorde alt jeg kunne gjøre på forhånd med det samme. Bakte kaken. Vasket. Ryddet. Fant frem det jeg skulle ha på meg. Alle slike småting, ned til den minste detalj ble gjort i forkant for å spare på all energi til dagen etter. Da visste jeg at jeg kun hadde middagen, dusj og sminke og det var det. Natten før fikk jeg ikke sove. Dvs jeg fikk jo sove tilslutt men jeg ble liggende lenge å gruble. Det sier jo ganske mye vil jeg tro... Grublingen blir ofte altoppslukende...kan begynne med å gå over hva som skal gjøres til å havne heeeelt andre steder i hodet. Så kan jeg ta meg selv i at jeg havnet der, og at det var veldig unødvendig og henter meg inn igjen. Noen ganger kan det være snakk om sekunder før jeg igjen er på det mørkeste stedet som ikke har noenting med middagsplanlegging å gjøre. Merkelig.

Tilslutt sovnet jeg. Noen ganger sovner jeg av ren utmattelse av all tenkingen. Da jeg våknet var stresset der på et øyeblikk. Forsøkte alt jeg kunne å tenke positivt og noen ganger virker det. Jeg er jo klar over at det ikke er farlig å få folk på besøk. Jeg er mest bekymret over å skjemme meg ut. Å se rar ut, oppføre meg rart fordi jeg plutselig blir så sliten eller får mye angst. Etc.

Så ble klokken 19.00 og de kom. Alt var kjempefint her og ryddig og maten var klar. Det ble overraskende hyggelig. Alt var vellykket og alle storkoste vi oss i flere timer. Jeg er så glad i dag for at det gikk så bra. Det betyr enormt mye for meg å kunne ha hvertfall allrighte møter med de i familien. Om ikke fantastiske, perfekte møter, så hvertfall allrighte.

Skal i 50 års lag til broren min neste helg. ALLE i familien gleder seg, bortsett fra meg. Jeg drar dit kun fordi jeg vet det vil bety mye for han. Hadde jeg kunnet velge ville jeg definitivt blitt hjemme. Gaven er på plass, jeg skal ta med en kake, mannen min og meg selv. I en drømmeverden skulle jeg vært full av energi den dagen, ja alle andre dager og for den slags skyld, ler. Og jeg skulle vært fri fra all mulig angst. HELT uten noen form for stress. Jeg skulle kommet dit totalt avslappet med et stort smil og hygget meg med de hele kvelden lang. Isteden vet jeg allerede at jeg kommer til å være et nervevrak i dager før, at jeg kommer dit skjelvende, usikker, skeptisk, redd, stresset, uff---

Ingenting av det handler om broren min, de andre gjestene, eller noe slikt...jeg blir sliten, redd og skvetten av det meste, om det er hyggelig eller kjipt. Det tar alt av meg uansett. Det er det jeg så gjerne skulle ha forklart...blitt forstått på- At de gangene jeg uteblir, så er det for å være snill mot de og, for å ta hensyn. Vil ikke være til sjenangse for noen. Om jeg får et panikk anfall i min brors 50 års busdag forann andre er jo ikke det spesielt hyggelig for de heller. Ganskje kleint vil jeg tro.

Meeeeen, jeg skal dra. Om bare for noen timer. Jeg skal dukke opp med bjeller på for hans skyld. Den dagen jeg fyller 50 vil jeg forhåpentligvis det samme. Hadde det vært i dag, hadde det eneste jeg øsnket meg bortsett fra kake vært indre ro fra en annen verden. Indre ro, kunne jeg gitt mye for. Hvor er den?

Verden der ute!

Jeg sitter her i sengen min. Jeg tilbringer de fleste dager her med små unntak. Delvis fordi jeg er så utrolig sliten hele tiden at bare det å være ute i stuen noen ganger kan virke utmattende. Her kan jeg sitte med masse puter og dyna og det hele handler vel om skjerming. Her er jeg trygg på en måte, her er jeg i fred og ro, har en viss kontroll. Vet hvor alt er. Nettbrett, mobil, vannglass, medisiner....

Jeg har gått på medisiner i snart 17 år, siden jeg var 18 med noen få avbrekk. Med medisiner mener jeg per i dag Valium, Sobril og Imovane. Det kan høres mye ut for noen, men i forhold til hvordan det var for 8 år siden er det nesten ingenting.  Jeg tar tre 5 mg Valium, tre 15 mg Sobril og en 5 mg Imovane pr dag. For mange år siden forsøkte jeg ca 9 forskjellige antideppressiva. Jeg må være ørlig å si at disse ikke gjorde ting bedre. Jeg vet de kan være svært hjelpsomme for noen. For meg ble alt verre.
De jeg har forsøkt foreløpig som jeg kan huske er: Remeron, cipramil, Zoloft,  Cipralex, Seroquel, etc.

Jeg startet opp på nytt med en av disse i begynnelsen av januar. Skulle aldri ha gjort det. Jeg VISSTE egentlig innerst inne at det var en dårlig ide, men når , man har forsøkt nesten alt hender det at man gjør ting litt i desperasjon,  slik jeg gjorde.
Det Var fastlegen min som absolutt ville ha meg på disse. Jeg er nå helt av de igjen heldigvis!

Jeg stoler ikke på slike medisiner,  får så fryktelig mange grusomme bivirkninger som ikke gir seg. En dag skal/vil jeg også trappe ned på de jeg går på nå. Men ikke helt enda.

Ute hører jeg biler kjører forbi. På dagen, når jeg ser folk går forbi ute på gaten så tenker jeg:" Der går de, ser helt bekymringsløse ut...." Jeg prøver å huske hvordan det var å bare gå rundt sånn.  Til butikken, for å rekke et tog, for å møte noen kanskje? Jeg lukker øynene og prøver alt jeg kan å hente frem den friske, aktive jenta jeg var som gjorde alt mulig hele tiden men jeg får det ikke til. Jeg husker jo at :" ja, jeg gikk dit og så gjorde jeg det osv " men får ikke frem følelsen av hvordan det var eller av at det ikke var ekkelt, skummelt, fælt etc. Jeg savner en følelse jeg ikke husker hvordan er. Er ikke det rart?

Jeg kan iallefall si at jeg ønsker meg dit igjen. Jeg drømmer om at jeg går ut i gangen, tar på meg ytterklær og bare roper til mannen min at jeg bare skal ut å hente en liter melk eller møte en venninne. Når jeg tenker på det  blir jeg deppa, for da kommer jeg på enda engang at jeg ikke har en eneste venn i verden. Annet enn min kjære mann. Men bortsett fra han er det ingen. DET er en smertefull tanke.

Intro!

Hei:)! Da er jeg offisielt igang med bloggen min. Har tenkt på det en stund og endelig har jeg klart å fått satt igang. Nå derimot er jeg totalt utmattet siden jeg har sittet foran pc en ganske lenge så jeg tror jeg blir nødt til å ta meg en hvil. det skal ikke mye til før batteriet er tomt. Gleder meg til å fortsette med bloggingen. Vi " sees " :) V.