Bursdagsblues!

Fy så fæl dagen ble i går, altså bursdagen min. Jeg er fortsatt helt satt ut.

Altså den begynte jo faktisk kjempebra. Mannen min hadde skrevet et helt nydelig kort og hadde mange koselige overraskelser, samt gaver og blomster. Han holdt på skikkelig for at alt skulle være perfekt på dagen min og det setter jeg enormt pris på:) I siste liten ba pappa og mamma os ut på middag , og siden jeg en stund har villet besøke de eller be de hit så sa vi ja og tenkte det ville bli hyggelig. Noen timer før vi skulle dra merket jeg i hele kroppen en viss motstand. Alt vibrerte og jeg var skikkelig svimmel og uvell og da jeg sto i dusjen tenkte jeg at jeg faktisk hadde latt det være om jeg hadde kunnet, men å avlyse noe i siste liten ENDA engang var noe jeg ikke ville. Jeg viste jo og at dette betydde mye for de og, så nei, nå skulle jeg dra og jeg visste jo at det bare ble en liten stund og så skulle vi dra tilbake. Da vi dro sa jeg til mannen min at : " Det blir helt sikkert koselig "- og trodde det.

Trodde jo og at på en helt vanlig tirsdag ville det være knapt med folk der, stille og rolig og koselig og kortvarig. Da vi kom kjente jeg angsten pulsere i hele mitt indre samt i hele fysikken. Jeg skalv i ben og armer, var kvalm om svimmel og da vi satte oss ned føltes det ut som om jeg enten kom til å svime av eller som om hodet mitt vagget frem og tilbake. FRYKTELIG! Først, da de kom var det hele helt greit. De smilte og gratulerte og det hele. Jeg hadde det ikke bra. Ønsket meg langt vekk derfra og ikke bare det men folk kom strømmende på og bordene sto tett og den evigvarende, masende og stressende summingen fra folk som pratet og mitt eget indre virrvar var helt uutholdelig. Vi spiste. Mamma avbrøt mannen min ved hver eneste anledning, var frekk og ubehøvlet. De kranglet høyt og åpenlyst foran alle i hele restauranten om bittesmå bagateller og jeg ville bare skrike : " Kan dere HOLDE OPP!!!?? " " Kan dere TA HENSYN?" Jeg var så flau,og så stresset at det er umulig å beskrive. Ikke et nanosekund av det var noe hyggelig i det hele tatt. Bare flaut og latterlig og patetisk og barnslig og totalt ute av kontroll. Jeg ville bare dra, men mamma sa med overbærende stemme: " Skal dere ikke være med hjem en liten tur engang?" Så på meg med det triste, påtatte blikket. : " Jeg har jo gaver og alt. Du skjønner vel at jeg ikke ville ta de med hit ?" Ja, jeg skjønte det, bet det i meg og vi dro hjem til de. STLLHET! DET, var skjønt. men det var det eneste. Gaver? Jaja, en kokebok jeg rett og slett ikke verken trenger eller vil ha som var til oss begge. UTSLITT på en , to , tre. Så, da jeg kjente det var like før jeg kom til å dette sammen rent fysisk sa jeg farvel, tok med meg mannen min og dro. Mamma sa på slutten: " Det var fint at det endelig ble en realitet av at dere kom da ". dette sa hun to ganger. Jeg tenkte i mitt stille sinn at denne realiteten det var så bra at ble noe av , kunne jeg heeeelt fint ha klart meg uten. LAVMÅL! Jeg fikk meg en skikkelig knekk. Kom in døren her hjemme. Rasende, såret, dritlei meg, knust, gråt, kunne gråtet i timesvis, men er ikke god på det. Følte meg lurt og sint på meg selv for at jeg ENDA ENGANG trodde på at noe slikt kunne bli hyggelig. Var så sliten på kvelden at jeg følte at jeg kom til å gå i bakken om jeg reiste meg. Var så lei meg at det gjorde fysisk vondt i magen min og i hjertet. Og så sint på meg selv. naivt å tro noe slikt, tenkte jeg, at det kunne blitt hyggelig, men likevel sååå leit at man bærer med seg et konstant håp om at det KAN det. Som en liten hund som elsker sin herre uansett hvor fæl han er mot sin hund.

Nei fy og f. Og som jeg skammet meg ovenfor mannen min , som måtte være med på dette. Så resten av den dagen ble totalt ødelagt og jeg sitter her nå og er bare skikkelig forbannet og dritlei av å ta imot sånn dritt hver bidige gang. Ingenting er bra nok uansett hva jeg sier eller gjør. ALDRI!

Så nå, bare slapper jeg av og spiser godteri og skal se en film og høre på lydbok osv. Gjøre alt for å tenke på noe annet. Er rett og slett utslitt og orker ingen form for stimuli utenom det som er komfortabelt her hjemme nå. Må hente meg inn igjen- IGJEN! Aldri mer....hvor mange ganger har jeg sagt og tenkt det?! Mange.

Håper hvertfall dere der ute har hatt og har det bra. Det gjør jeg virkelig. Håper at jeg neste gang jeg blogger har noe hyggelig å blogge om. Noe oppløftende eller slikt. Ønsker dere alle en fin kveld. Jeg-kommer til å klare meg. Alt som ikke dreper deg--- V.

Nattblogging!

Så klokken er 01.22. Jeg lå i sengen og SKULLE sove, men det er jo selvsagt da all den fantastiske inspirasjonen kommer som lyn fra klar himmel. Er det ikke sånn det alltid er da? :)

Jeg har bursdag i dag. I hele 1 time og 23 minutter har jeg og mange andre hatt bursdag. Jeg er nå offisielt 35 år gammel og har vel noen form for " Pre-birthday stress " på gang for selvom jeg er i veldig godt humør er jeg stresset og urolig fra en annen verden. Jeg har ikke vært helt ærlig med dere om akkurat det, altså alderen min. Heller ikke om mitt bloggnavn Viola Ark, men det regnet jeg med at dere skjønte. Hva jeg egentlig heter får dere kanskje vite en dag, men for å være en ordentlig person , for å ta hensyn vil jeg skåne mine nærmeste og det er derfor jeg skriver under pseudonym. Så, jeg har bursdag. Ikke før i morgen da egentlig, men. Min kjære mann sovnet som en dupp og jeg smøg meg ut for å sitte her i stuen og skrive disse ord i denne stund. Helt stille. Bare litt susing fra en vifte. En varmeovn som lager svake knirkelyder nå og da, ellers musestille. Jeg sitter her i mørket og funderer. Funderer over livet, over ting og tang. Hvor mange ganger har jeg vel ikke vært i akkurat dette lynnet såååå sent, når jeg nesten detter sammen av utmattelse, når jeg skulle betalt for å få sove, når alt ble åpent og spennende og interessant og man skulle ønske at man hadde mange flere timer i det døgnet slik at man fikk gjort alt man ønsket.

Gleder meg til i morgen. Min kjære er så flink med bursdager og slike ting. Han ordner og styrer og ja, jeg er verdens heldigste jente / dame? -som har han, så ja, jeg gleder meg. Mamma og pappa ba oss med ut på restaurant i morgen der de bor. Er spent.

Må innrømme at jeg aldri har hatt særlig problemer med å fylle år. Heller det motsatte egentlig...at det var deilig å bli eldre fordi jeg følte meg roligere, mer " på plass i meg selv " om du forstår? Mer : " her er jeg som jeg er og det...vel, det er helt ok det "! Liker det. Nå, må jeg innrømme at jeg har litt kvaler.....35. TRETTIFEM ÅR!! Hvor i huleste ble det av 25? 28? 30? Hvor ble det av alle årene og alt jeg så gjerne skulle ha gjort innen trettifeeeeeem? Men, der kommer noe av det jeg har skrevet noe om tidligere inn. AKSEPT! Jeg er 35 år nå. Sånn er det. Ikke ser jeg en dag eldre ut enn 30 uansett og det er jo bare et tall som en sa til meg i dag. Dessuten, hvem bryr seg om ikke en selv? Så, da er jeg det da. 35 og stolt. Stolt av det jeg HAR fått til på disse årene istedenfor å bli helt deppa å tenke : " å herreguuud, alt jeg ikke fikk TIL !!!!! I det minste gjør jeg noe med det. Dessuten er jeg jo midt i min beste alder. Noe som plaget meg med akkurat det, var jo at jeg verken føler at jeg ser ut som om jeg er i min beste alder eller gjør det man BURDE gjøre i sin beste alder, men igjen....perspektiv. Jeg snur det hele rundt. Jeg kunne ligget nede på kirkegården og vært død flere hundre ganger i løpet av de siste 17 årene, men det er jeg ikke. Jeg lever, jeg er her, jeg er gift med en herlig mann, jeg har en fantastisk sønn, er så heldig og være omringet av trygghet og godhet og kjærlighet. Jeg er heldig! Jeg burde egentlig skamme meg for tanken om at det " burde ha vært bedre ", for jeg er heldig. En av de heldige. Ikke alle andre var like heldige om jeg kan si det som sant er. Så jeg lover å skjerpe meg, å gjøre det beste ut av det. Og for flere enn meg selv, men og for alle de som ikke kan, som ikke har muligheten. For alle som sliter mer. Jeg skal sette pris på det for alle de og. Jeg lover!

Skal gjøre det beste ut av det. Skal se positivt på mitt nye år, kanskje forbedre meg litt.....kanskje fjerne noen uvaner....kanskje.

Skjønner ikke hvordan jeg kan være SÅÅ dønn sliten og så våken på en og samme tid? Jaja, jeg sovner da alltids tilslutt.

Jeg har blitt kjent med en herlig jente/dame på min alder. Hun spiller det samme spillet som jeg spiller og vips så ble vi kjent med hverandre. Hun er bare så herlig og jeg håper vi kan bli virkelig gode venner og holde kontakten. Like barn leker best! Så full av li,v så full av engasjement, så vital, herlig, rett ut/ dønn ærlig- digger det! No sugarcoating! One of a kind. Jeg vil så gjerne nå ut til noen der ute. Vite at det jeg skriver utgjør en forskjell. Gjør det det? Har ikke hørt et pip. Føles litt som å snakke til en vegg, bare at jeg skriver... Det er litt kjipt....

Meeeen, nå er klokken 01.52 og etter litt brus og en røyk må jeg prøve å få sove igjen. Men vit at jeg tenker på dere, for jeg vet dere finnes- Et sted der ute sitter akkurat DU NÅ^og leser akkurat dette, så ja, jeg vet at du er der. Men det skal du få lov til og selvsagt, å bare være der, om du vil :) Jeg forstår det. Ikke alle vil brette ut følelsesladde ting på verdens største bibliotek...Internett!

Så riktig god natt til deg, uansett hvor du er. Sender deg en bursdagshilsen og om du tilfeldigvis har bursdag i dag- Gratulerer med dagen :)! Vi har alle vår! V-

b