Verden der ute!

Jeg sitter her i sengen min. Jeg tilbringer de fleste dager her med små unntak. Delvis fordi jeg er så utrolig sliten hele tiden at bare det å være ute i stuen noen ganger kan virke utmattende. Her kan jeg sitte med masse puter og dyna og det hele handler vel om skjerming. Her er jeg trygg på en måte, her er jeg i fred og ro, har en viss kontroll. Vet hvor alt er. Nettbrett, mobil, vannglass, medisiner....

Jeg har gått på medisiner i snart 17 år, siden jeg var 18 med noen få avbrekk. Med medisiner mener jeg per i dag Valium, Sobril og Imovane. Det kan høres mye ut for noen, men i forhold til hvordan det var for 8 år siden er det nesten ingenting.  Jeg tar tre 5 mg Valium, tre 15 mg Sobril og en 5 mg Imovane pr dag. For mange år siden forsøkte jeg ca 9 forskjellige antideppressiva. Jeg må være ørlig å si at disse ikke gjorde ting bedre. Jeg vet de kan være svært hjelpsomme for noen. For meg ble alt verre.
De jeg har forsøkt foreløpig som jeg kan huske er: Remeron, cipramil, Zoloft,  Cipralex, Seroquel, etc.

Jeg startet opp på nytt med en av disse i begynnelsen av januar. Skulle aldri ha gjort det. Jeg VISSTE egentlig innerst inne at det var en dårlig ide, men når , man har forsøkt nesten alt hender det at man gjør ting litt i desperasjon,  slik jeg gjorde.
Det Var fastlegen min som absolutt ville ha meg på disse. Jeg er nå helt av de igjen heldigvis!

Jeg stoler ikke på slike medisiner,  får så fryktelig mange grusomme bivirkninger som ikke gir seg. En dag skal/vil jeg også trappe ned på de jeg går på nå. Men ikke helt enda.

Ute hører jeg biler kjører forbi. På dagen, når jeg ser folk går forbi ute på gaten så tenker jeg:" Der går de, ser helt bekymringsløse ut...." Jeg prøver å huske hvordan det var å bare gå rundt sånn.  Til butikken, for å rekke et tog, for å møte noen kanskje? Jeg lukker øynene og prøver alt jeg kan å hente frem den friske, aktive jenta jeg var som gjorde alt mulig hele tiden men jeg får det ikke til. Jeg husker jo at :" ja, jeg gikk dit og så gjorde jeg det osv " men får ikke frem følelsen av hvordan det var eller av at det ikke var ekkelt, skummelt, fælt etc. Jeg savner en følelse jeg ikke husker hvordan er. Er ikke det rart?

Jeg kan iallefall si at jeg ønsker meg dit igjen. Jeg drømmer om at jeg går ut i gangen, tar på meg ytterklær og bare roper til mannen min at jeg bare skal ut å hente en liter melk eller møte en venninne. Når jeg tenker på det  blir jeg deppa, for da kommer jeg på enda engang at jeg ikke har en eneste venn i verden. Annet enn min kjære mann. Men bortsett fra han er det ingen. DET er en smertefull tanke.

Intro!

Hei:)! Da er jeg offisielt igang med bloggen min. Har tenkt på det en stund og endelig har jeg klart å fått satt igang. Nå derimot er jeg totalt utmattet siden jeg har sittet foran pc en ganske lenge så jeg tror jeg blir nødt til å ta meg en hvil. det skal ikke mye til før batteriet er tomt. Gleder meg til å fortsette med bloggingen. Vi " sees " :) V.