Å ikke klare det allikevel!

Jeg klarer ikke å dra! Jeg klarer ikke å dra i min brors 50 års lag i overimorgen. Der, jeg sa det. Når sant skal sies så klarer jeg knapt tanken på det, så nå sliter jeg veldig fordi jeg må finne ut hvordan jeg skal si dette til noen som ikke forstår noe av det å være utslitt, slite med angst og alt det er. Jeg må forklare dette til broren min, til sønnen min, og til foreldrene mine som paradoksalt er de som garantert blir mest oppskaket over at vi ikke kommer. Sannheten er at jeg skulle ha betalt for å slippe. Jeg har slitet meg totalt ut den siste tiden bare med planleggingen....bare av å ha kjøpt og pakket inn gaver har jeg blitt totalt utslitt, og hvordan forklarer man noe slikt for " vanlige ", oppegående, friske folk, at man ikke orker, IGJEN? UTEN å bli missforstått, IGJEN?

Herregud det gjør så vondt :(! Jeg sitter her nå og VET at uansett hva jeg sier, at om jeg sier som sant er at jeg skulle så inderlig ønske at jeg klarte, at jeg orket, at ikke tanken på det alene spiste opp all min energi hver bidige dag og ødelegger nattesøvnen, og at angstnivået er på sitt høyeste bare ved å se det for meg, så vil de aldri tro meg. Det er fryktelig! De vil bare tro : " Ok, de avlyser, ENDA engang fordi de er så " syke ". Noe som er sant! Det er så fælt at jeg får klump i magen og tårer i øynene her jeg sitter. Jeg har pakket inn masse fine gaver til han. Jeg har laget en skikkelig fin og morsom sang til han, jeg hadde tenkt å bake en fantastisk kake i morgen til han. Jeg hadde planlagt med sønnen min at han kunne sove over her etter festen, siden det er nærmere enn der han bor. Jeg hadde tenkt ut hvilken hårfisyre jeg skulle ha og hva slags klær. Jeg hadde bare noen få ting igjen og ordne.

På lørdag kl: 19.00 når vi skulle ha vært der kommer jeg ærlig talt til å være så ufattelig lettet over at jeg er her og ikke der. Jeg kommer til å smile, senke skuldrene, puste ut. Det skal ikke være sånn! Når man blir bedt til en fin bursdagsfest så burde man glede seg, men jeg har gjort alt annet enn det i 3 uker nå og holder det ikke ut lenger.

Nå må jeg skademinimere, IGJEN! Hvordan? Jeg orker bare ikke å dra til noe som skulle være hyggelig fordi jeg føler at jeg må, det fungerer ikke slik for meg.

I tre uker nå har jeg hatt så store smerter i ryggen og så ekstrem hodepine konstant bortsett fra i tre timer i forrigårs, da jeg plutselig sa til mannen min at: " Hodepinen forsvant....Jeg skjønner ingenting" . DET var ubeskrivelig deilig. Helt fantastisk. Jeg kunne åpne øynene ordentlig. MEN, det varte i tre timer. Det burde vel ha vært omvent? At jeg IKKE hadde hatt hopepine på tre uker og så hadde fryktelig hodepine i tre timer? ! Det alene burde vel si noe om stressnivået denne bursdagen skaper i kroppen min nå når jeg i tillegg er så sliten. Og hvorfor føler jeg at jeg må forsvare mitt nåværende valg om å ikke dra? Hvorfor føler jeg at det er kjipt om folk blir skuffet? Og om de ikke forstår hvorfor, så hva da?  Hva gjør vel egentlig det? Egentlig betyr det bare en ting...det betyr bare at jeg er misunnelig på de til en viss grad, for det betyr at de aldri har hatt det slik. Ellers hadde de skjønt hvorfor. Tenk å ikke vite hvordan dette er. Tenk det! ..........

DET må være skjønt.....eller er det blizzfully stupid?

Det eneste jeg forstår nå er at om man blir bedt et sted og ikke vil i en alder av 30 +, bør man for fanken meg få lov til å avslå når ens egen helse står på spill. Mitt endelige valg kom da det gikk opp for meg at om noen andre hadde spurt meg råd om samme situasjon, vel, da hadde jeg sagt: " Om du er usikker- IKKE gjør det, går det ut over helsen din ( som kommer først ), IKKE gjør det, har du egentlig ikke lyst en gang? IKKE GJØR DET!!!

Så der er svaret...IKKE gjør det.