MITT valg!

Jeg våknet i dag og var kjempeglad for at jeg IKKE skal dra i noen bursdagsfest, MEN det hele ble etterfulgt av et ganske stort sinne. Jeg lurte på hvor det kom fra. Massevis av gamle minner kom strømmende på fra alle kanter. Fine minner fra da jeg lekte med tantebarna mine da de var små, om hvor mye jeg betydde for dem, om hvor mye de så opp til meg, om hvor stor respekt de pleide å ha og om at jeg var verdens kuleste og beste tante noensinne.

Plutselig kjente jeg at jeg ble forbannet. Skikkelig forbannet. Nå er de fleste av dem voksne og alt det som var er borte for godt. Ingen respekt lenger, ingen : " Tante V, du er best "! Ingen, tante så kul du er"! Ingenting egentlig. Bare jeg som sitter og ser ut mens det eneste jeg ser er barn som ler fra en svunnen tid bli borte for godt. Jeg ser barn som husker, jeg ser at det er jeg som dytter fart på husken for dem, at det er jeg som passer på dem, at det er jeg som setter på baderingene og tørker de når de kommer opp av vannet og hutrer seg inn i armkroken min. Jeg ser at det er jeg som dytter de i barnevognen og synger sanger for de før de skal legge seg. At de ser opp mot meg med ærbødighet i de små, uskyldige barneøynene sine. Jeg ser hvor godt jeg passet på dem alle, og på hvor lite noen passet på meg.

Jeg ser en fortapt jente i tenårene som ikke tør å si noe til voksne, fordi hun ikke stoler på de, fordi hun ikke KAN stole på de, fordi det var rettmessig å ta den avgjørelsen. Jeg ser en som måtte bli voksen altfor fort, samtidig som det eneste hun trengte var å få være liten litt til, å få sitte på mammas fang litt til, og få lov til å si ting som de var og i tillegg bli trodd. Jeg kjenner sorg fra den tid, sorg og sinne over å ha blitt oversett. Dyp sorg som sitter i den dagen i dag. Jeg ser at de andre ler og at jeg selv står der i samme rom og bare vil hyle ut noe. Jeg ser det slik at om jeg hadde gjort det, om jeg hadde hylt hadde ingen hørt meg. Det er det første jeg ser for meg. Det andre er at : " Hvorfor står du bare der å skriker? " : " Har du mistet all forstand ? "Istedenfor : " Uff, du hyler, du må ha det vondt, hva er galt?, Kan jeg gjøre noe? " DET har jeg aldri hørt i en sånn situasjon. Jeg blir så sint. Jeg blir sint samtidig som det gjør meg frustrert fordi jeg ikke forstår dette, jeg klarer ikke feste det noe sted liksom, får det ikke til å gå opp. Lurer på hvorfor det var sånn. Lurer på hvorfor de lot meg ha det så fælt. Liten tid, du vet. Orker ikke slikt mas. Man må tross alt kunne : " Ta seg sammen "!!! herregud......Skumle greier...ta seg sammen?....

Ser en jente som hadde en fæl oppvekst. Med mye ustabilitet, krangling, vold...mye stress. Ser foreldre med bekymrede ansiktsuttrykk som sliter, men som later som fordi fasaden er viktigst, fordi det ikke skal synes at det er ille. Alt skal være rent, ryddig, pent, dyrt, ordentlig og pertentlig. Man skal være flink, flott, slank, smart, pen, men ikke for pen. Man skal høre til Jesus og tro på Gud og sette sin lit til herren. Man skal bli gift med en rik mann, helst en med en god stilling og som kommer fra en fornem familie, allikevel rynker man på nesen over snobberier, man kaster derfor stein i glasshus fordi man og bryter nærmest samtlige av de 10 bud og fordi man etterpå later som ingenting. Man tror på Gud ut av feighet, i tilfelle bare, slik at man er sikret. Det hele er latterlig og du er den eneste som synes det, og den eneste som ser det. Du har sett dette siden du var liten, 4 år antagelig. Du husker ikke så mye før det. Etter det går alt sakte, men likevel usannsynlig fort og før du vet ordet av det er du 33 år gammel og det går opp for deg at du fremdeles er den eneste som synes det er latterlig, fremdeles den eneste som ser det.  Det skremmer deg, for det er da du forstår at slik som dette, slik som det var.....slik, vil det alltid være, og det er ingenting i hele denne verden du kan si eller gjøre for å forandre på det.

ALLIKEVEL ser jeg en jente som var tøff, som var snill og som ville at andre skulle ha det bra, og at det gikk foran hennes egne behov men så ser jeg at denne lille jenta vokste opp og ble til en ung kvinne som lærte seg å sette grenser, som lærte seg om skjerming om tilgivelse, om aksept, om at noen ting ikke kunne forandres, og at om uansett hvor smertefullt det var så visste iallefall hun sannheten, hun visste iallefall hva som hva rett og hva som var galt og hva hun ville gjøre for å forsikre seg om at det aldri skjedde igjen.

Så når jeg ser tilbake med sinne og sorg må jeg og se på den jeg er i dag og på den jeg kan bli og på at når de sa at jeg ikke var verdt noenting så tok de feil, men på at når de sa at jeg kunne få til det jeg ville så hadde de rett. De gangene jeg klarer å se det slik så er det godt, det styrker meg som person, det hjelper meg videre i riktig retning for valget om MIN fremtid er mitt og mitt alene og til syvende og sist har det ingenting å si hva de sa eller hva de gjorde. For NÅ vet jeg at det kun er opp til meg. Det kan være en skremmende tanke, eller den mest frigjørende av dem alle.