Jeg har et krevende forhold til foreldrene mine. Har nok alltid hatt det. Vi kan såre og bli såret av hverandre og krangle så busta fyker i det ene øyeblikket og så kan det være stunder som i går som gjør at jeg bare vil omfavne dem begge og for alltid forbli lillejenta deres. Et hat-elsk forhold på visse punkter. Det er utrolig vanskelig for meg å være meg i forhold til de, fordi jeg har flere eldre søsken som er så " perfekte ", og forskjellen på våre liv er så store. Dessuten begynte ikke det hele særlig bra heller da jeg vokste opp med kjefting og skrik fra mamma og pappa om at jeg aldri kunne bli like bra som de andre søsknene mine, at jeg var stokk dum og aldri ville bli til noe som helst. Så kunne det være en bra dag og jeg kunne få høre at jeg skulle være stolt av den jeg var, at jeg var en ressursterk jente med alle slags muligheter i verden og at jeg kunne få til alt jeg ville. Så paradoksalt. I den sammenheng husker jeg at da jeg fikk PTSD diagnosen min, så fikk jeg og høre at den hadde jeg nok fått fra 4 års alder, noe som oppklarte en hel del for meg.
Det er ikke lett å sveve mellom så mye negativitet og uklarhet og så mye fint og bra hele tiden. Jeg ser tydelig nå at dette har formet meg veldig som den er er i dag og hvordan jeg hele tiden er usikker på folk og situasjoner. Det sitter hardt i. For hvordan kan jeg vite når neste bombe eksploderer? I tilfellet har jeg lært meg en hel haug med " i tilfelle prosedyrer ". Slik som: " Så hvis det skjer så....og om det kommer på bane så sier jeg... og jeg kan alltids si det osv. " Det hele blit en utmattende prosess og jeg hater at det er slik. Jeg ønsker meg ingenting annet enn å høre fra mamma eller pappa at de forstår meg, at de synes det er leit, at de skulle ønske ting var annerledes og at de vil ta hensyn.
Slik var det i forrigårs da jeg bestemte meg for at det var på tide å be de hit på middag. Jeg tenkte lenge gjennom det først. Hvordan vil det bli? Hva skjer om det ikke går bra? Hva kan jeg gjøre for å skjerme meg og for å komme ut av det? Samtidig kommer mye av det jeg har lært tidligere opp...at jeg bruker ABC-modellen...Hva om det går bra? Det kan jo bli hyggelig og. Hva om jeg er positiv ? Hva om jeg stresser ned. Kanskje det vil ha en slags smitteeffekt.
Så jeg gjorde alt jeg kunne gjøre på forhånd med det samme. Bakte kaken. Vasket. Ryddet. Fant frem det jeg skulle ha på meg. Alle slike småting, ned til den minste detalj ble gjort i forkant for å spare på all energi til dagen etter. Da visste jeg at jeg kun hadde middagen, dusj og sminke og det var det. Natten før fikk jeg ikke sove. Dvs jeg fikk jo sove tilslutt men jeg ble liggende lenge å gruble. Det sier jo ganske mye vil jeg tro... Grublingen blir ofte altoppslukende...kan begynne med å gå over hva som skal gjøres til å havne heeeelt andre steder i hodet. Så kan jeg ta meg selv i at jeg havnet der, og at det var veldig unødvendig og henter meg inn igjen. Noen ganger kan det være snakk om sekunder før jeg igjen er på det mørkeste stedet som ikke har noenting med middagsplanlegging å gjøre. Merkelig.
Tilslutt sovnet jeg. Noen ganger sovner jeg av ren utmattelse av all tenkingen. Da jeg våknet var stresset der på et øyeblikk. Forsøkte alt jeg kunne å tenke positivt og noen ganger virker det. Jeg er jo klar over at det ikke er farlig å få folk på besøk. Jeg er mest bekymret over å skjemme meg ut. Å se rar ut, oppføre meg rart fordi jeg plutselig blir så sliten eller får mye angst. Etc.
Så ble klokken 19.00 og de kom. Alt var kjempefint her og ryddig og maten var klar. Det ble overraskende hyggelig. Alt var vellykket og alle storkoste vi oss i flere timer. Jeg er så glad i dag for at det gikk så bra. Det betyr enormt mye for meg å kunne ha hvertfall allrighte møter med de i familien. Om ikke fantastiske, perfekte møter, så hvertfall allrighte.
Skal i 50 års lag til broren min neste helg. ALLE i familien gleder seg, bortsett fra meg. Jeg drar dit kun fordi jeg vet det vil bety mye for han. Hadde jeg kunnet velge ville jeg definitivt blitt hjemme. Gaven er på plass, jeg skal ta med en kake, mannen min og meg selv. I en drømmeverden skulle jeg vært full av energi den dagen, ja alle andre dager og for den slags skyld, ler. Og jeg skulle vært fri fra all mulig angst. HELT uten noen form for stress. Jeg skulle kommet dit totalt avslappet med et stort smil og hygget meg med de hele kvelden lang. Isteden vet jeg allerede at jeg kommer til å være et nervevrak i dager før, at jeg kommer dit skjelvende, usikker, skeptisk, redd, stresset, uff---
Ingenting av det handler om broren min, de andre gjestene, eller noe slikt...jeg blir sliten, redd og skvetten av det meste, om det er hyggelig eller kjipt. Det tar alt av meg uansett. Det er det jeg så gjerne skulle ha forklart...blitt forstått på- At de gangene jeg uteblir, så er det for å være snill mot de og, for å ta hensyn. Vil ikke være til sjenangse for noen. Om jeg får et panikk anfall i min brors 50 års busdag forann andre er jo ikke det spesielt hyggelig for de heller. Ganskje kleint vil jeg tro.
Meeeeen, jeg skal dra. Om bare for noen timer. Jeg skal dukke opp med bjeller på for hans skyld. Den dagen jeg fyller 50 vil jeg forhåpentligvis det samme. Hadde det vært i dag, hadde det eneste jeg øsnket meg bortsett fra kake vært indre ro fra en annen verden. Indre ro, kunne jeg gitt mye for. Hvor er den?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar