Dette blir det vanskeligste å blogge om så langt, både på grunn av hva som har skjedd og på grunn av hvor kjørt jeg er nå når jeg skal fortelle om det, men jeg føler det bør sies, jeg føler for å få det ut. Jeg er IKKE lei meg for at jeg ikke har blogget på lenge. Det har jeg bare ikke klart rett og slett. Uff, dette blir ikke lett.....
Så, det siste jeg skrev noe om var at jeg hadde dratt hjem til mamma og pappa for å være der men min kjære måtte operere. DET gikk IKKE bra! Faktisk gikk det så dårlig at jeg fikk et nervøst sammenbrudd uten like fordi mamma dyttet meg over kanten enda en gang og fordi jeg var så sliten, dårlig og stresset fra før at jeg rett og slett ikke taklet mer. Det var en liten dritt bagatell. Det er ofte det. For egentlig er det jo ikke det, egentlig har det ingenting med den lille tingen å gjøre i det hele tatt, det er bare alt som ha hopet seg opp så lenge og bare tatt små biter av deg underveis og plutselig er du ferdig, helt og fullstendig oppspist. Jeg fatter ikke at min egen mor i en slik situasjon ikke kunne fatte dette, ikke kunne ta mer hensyn, vise mer empati. Det er for meg et stort mysterium. Jeg gikk nemlig opp for å lage meg noe å spise , jeg var så utrolig sulten , svimmel og utkjørt og bare måtte spise noe fort som svingende ellers var jeg redd for å besvime rett og slett. Da jeg lagde meg litt mat spurte hun om jeg skulle ha noe på butikken fordi hun skulle dra og handle litt. Jeg syntes det var greit, jeg trengte et par ting- Så klikket det for henne og jeg føyde meg-IGJEN, så ble hun sånn : " Stakkars meg og hvordan kan du være så dum og sånn " i oppførselen og i blikket. ( Jeg kjenner henne, så det er veldig vanskelig å beskrive det, jeg bare vet at når hun blir sånn er det ille ). Så det tiltet for meg. Jeg ble stående på kjøkkengulvet og riste, skjelve og hyperventilerte, mens tårene sprutet mens jeg ropte noe om at jeg var helt utslitt og at jeg ikke skjønte hvorfor hun ikke kunne la noenting ligge etc. Så mistet jeg en pakke med rekesalat i gulvet samt noe annet, plukket det opp igjen og gikk til vasken for å ta meg et glass vann. Der sto jeg og ristet over hele kroppen og kunne nesten ikke puste eller stå og tok et glass fra skapet. Så skrudde jeg på kranen og ventet på det kalde vannet, så kommer det fra mama : " Ikke la vannet renne fr å få kaldt vann, ta den kannen som står i kjøleskapet ". Kan du fatte det???? Jeg var så lamslått at jeg bare sa : " ja " og gjorde som hun sa, jeg mener dama er ikke god, hun er så langt fra vår virkelige verden at det er helt sinnsykt. Pappa kom inn og prøvde å trøste meg mens jeg hikstet for å få igjen pusten. Tilslutt tok han mamma sin side IGJEN! Og sa: " Du må ikke være slem " ! Jeg skjønte ingenting. Så i korte trekk, gikk jeg ned og ringte den eneste personen jeg visste ville forstå dette. En nabo, la oss kalle henne " Kari ". Kari tok telefonen med det samme og ble helt sjokkert og forskrekket over det jeg hadde å si- Hun spurte om hun skulle hente meg og jeg sa ja. Jeg visste ikke om jeg helt hadde gått fra vettet jeg bare visste at der kunne jeg ikke bli lenger. Hun kom og mamma klikket fullstendig. Pappa ble bare sønderknust og det knuste mitt hjerte igjen. Kari forsøkte å prate med mamma og pappa lenge ute på parkeringsplassen mens jeg satt og skalv i bilen. Tilslutt måtte jeg bare si høyt at : " Nå må vi dra, jeg fikser ikke mer av dette ". Vi kjørte derfra. Mamma var fly forbannet og gikk inn med døren smellende etter seg. Pappa, stakkars ble stående igjen og se ut som en forlatt liten valp og det bildet sitter fast i hodet mitt. Gjør SÅÅÅ vondt.
Så vi kjørte av gårde og Kari var så støttende og oppmuntrende og vi handlet på vei hjem, så jeg hadde middager etc. Da jeg kom hjem igjen, et sted jeg en dag før hadde fryktet i denne siuasjonen var det som å komme til himmelen. FRED og RO og BARE MEG og MINE TING og FREEEED og ingen som kjeftet eller ble sinnsyke mot meg. Jeg var så utmattet at jeg trodde at jeg kom til å dette sammen bokstavelig talt. Men jeg gjorde ikke det. Jeg datt litt sammen mentalt men jeg har jo lært meg mange triks opp igjennom og jeg brukte dem alle. Gikk igjennom fakta i hodet mitt. Spis når jeg er sulten, hvil når jeg er sliten, sov når jeg er trøtt etc.
Det eneste var at jeg ikke fikk sove...hadde ikke sjangs. Jeg var nå helt alene, sønderknust av mamma igjen, langt fra min kjære som jeg var så ubeskrivelig bekymret for og så kjørt at det er vanskelig å beskrive. det var så vidt bena kunne bære meg. Sov vel 4 timer den natten. Fikk disse dagene til å gå mye bedre enn jeg hadde trodd. Men jeg blir slik i kriser.Når det virkelig gjelder så tar det tid før jeg faller sammen som en våt klut på gulvet. Jeg fikk dagene til å gå ved å vite at jeg hadde mulighet til å ringe Kari om det ble krise, ved å småvaske å rydde å holde det ordentlig rundt meg, ved å ha dyrene mine nær meg, ved å fylle tiden med positive ting og positiv tankegang. Jeg latet som om ingenting hadde hendt ovenfor min kjære før operasjonen for jeg visste hvor viktig det var for han å ta det med ro å ikke bli stresset da. Så jeg skrev glade meldinger med smilefjes. DET var tøft! Å late som ovenfor den som står meg aller nærmest i en så fæl tid, men det var og det eneste riktige. Jeg skrev mye dagbok, reflekterer over ting på den måten og spesielt i vonde tider. Så kom dagen han skulle komme hjem igjen. Jeg stresset masse med å ha alt på plass, ringte sykehuset og hørte hvordan det gikk, ringte så moren hans for å fortelle det, snakket med naboen som jo og lurte på hvordan det gikk, ellers var jeg mutters alene her. Og søvnen og roen kom aldri. Det var et tidspunkt jeg så på tv en i stua at jeg trodde at nå, nå besvimer jeg snart, men jeg kom meg inn på soverommet og pustet rolig og bare lå der.
Da mannen min kom gikk jeg ut for å hjelpe han inn. Da vi kom inn ringte telefonen min. det var legen min. Hun sa : " Du husker de celle prøvene vi tok? " Ja, sa jeg. " de slo ut positivt, så jeg sender deg så fort som mulig over til en gynekolog. Kanskje du må fjerne en del av livmoren, det er det vi skal finne ut der ". jeg ble helt lamslått. der sto jeg med masse angst og masse ansvar med min utmattede og syke mann og nå skulle kanskje jeg og operer. Herregud, jeg vet ikke mer hvordan jeg skal forklare det. Så, fikk vi telefon om at en i nær familie hadde gått bort. Så dro jeg til gynekologen i forrigårs. var nervøs, men trodde jo og at jeg bare skulle ta en prøve til og det var det. hadde aldri vært der før. Jeg vet ikke hvor mye jeg vil gå inn på hvor fryktelig det ble, men det endte opp med at jeg måtte sy, at jeg tror jeg besvimte, at jeg måtte ligge bakoverlent i en evighet før jeg kunne reise meg og med at jeg ikke har vært så redd for egen helse på lang tid siden hun sa det var unormalt det som skjedde. Smerter, jeg som lå på en liten sofa, mannen min som selv er nyoperert som kom og strøk meg over hodet og sa at alt ville bli bra. Jeg, stiv av skrekk, blek i bollen og tårene som rant, livredd og helt kjørt. Oss som kom oss hjem med en drosje. jeg som nesten ikke kunne gå. Oss begge som måtte bestille mat enda det er så dyrt fordi vi begge var helt kjørt og ingen av oss kunne stå eller gå lenge av gangen. Sorg og redsler. Nå....nå venter jeg på svar. Håper INDERLIG alt er bra og at jeg slipper å operere for nå fikser jeg snart ikke mer. Meg som har måttet ta noen ekstra medisiner i det stiste enda jeg ikke liker det men har bare så ekstremt mye angst. Men det er også vi som hver dag holder koken sammen, hjelper hverandre, er støttende og kjærlige og tar hensyn. Oss med en kjærlighet så sterk at jeg noen ganger lurer på om det er prisen å betale for den, all denne uflaksen som til stadighet rammer oss. Oss, som allikevel er ganske søte her vi halter rundt og holder oss pinefult for magen. Nå er vi i samme båt med hver vår åre og ror som om livet står på spill, og på mange bissare måter gjør det jo det og. Jeg som gjør Oss to som begge gjør alt vi kan for å holde motet oppe i en sååå vanskelig tid. Oss som om kveldene tenner kubbelys og hører fantastiske lydbøker sammen, som bare er ett sammen mens vi bare lytter til nydelig litteratur over varme tekopper og samlet mot og enstemmig håp om at dette snart vil bli bedre, om at vi snart skal få en pause fra bare dårlige nyheter og evig slit. Det var midt oppi alt dette at jeg kom på et nytt ordtrykk: " Livet gir deg sjelden bare en søt drue, livet gir deg en hel klase med store, sure druer fulle av steiner ".
Det gjelder å aldri gi opp, å ALDRI NOENGANG kaste inn håndkleet. ALDRI!!! V.
Så, det siste jeg skrev noe om var at jeg hadde dratt hjem til mamma og pappa for å være der men min kjære måtte operere. DET gikk IKKE bra! Faktisk gikk det så dårlig at jeg fikk et nervøst sammenbrudd uten like fordi mamma dyttet meg over kanten enda en gang og fordi jeg var så sliten, dårlig og stresset fra før at jeg rett og slett ikke taklet mer. Det var en liten dritt bagatell. Det er ofte det. For egentlig er det jo ikke det, egentlig har det ingenting med den lille tingen å gjøre i det hele tatt, det er bare alt som ha hopet seg opp så lenge og bare tatt små biter av deg underveis og plutselig er du ferdig, helt og fullstendig oppspist. Jeg fatter ikke at min egen mor i en slik situasjon ikke kunne fatte dette, ikke kunne ta mer hensyn, vise mer empati. Det er for meg et stort mysterium. Jeg gikk nemlig opp for å lage meg noe å spise , jeg var så utrolig sulten , svimmel og utkjørt og bare måtte spise noe fort som svingende ellers var jeg redd for å besvime rett og slett. Da jeg lagde meg litt mat spurte hun om jeg skulle ha noe på butikken fordi hun skulle dra og handle litt. Jeg syntes det var greit, jeg trengte et par ting- Så klikket det for henne og jeg føyde meg-IGJEN, så ble hun sånn : " Stakkars meg og hvordan kan du være så dum og sånn " i oppførselen og i blikket. ( Jeg kjenner henne, så det er veldig vanskelig å beskrive det, jeg bare vet at når hun blir sånn er det ille ). Så det tiltet for meg. Jeg ble stående på kjøkkengulvet og riste, skjelve og hyperventilerte, mens tårene sprutet mens jeg ropte noe om at jeg var helt utslitt og at jeg ikke skjønte hvorfor hun ikke kunne la noenting ligge etc. Så mistet jeg en pakke med rekesalat i gulvet samt noe annet, plukket det opp igjen og gikk til vasken for å ta meg et glass vann. Der sto jeg og ristet over hele kroppen og kunne nesten ikke puste eller stå og tok et glass fra skapet. Så skrudde jeg på kranen og ventet på det kalde vannet, så kommer det fra mama : " Ikke la vannet renne fr å få kaldt vann, ta den kannen som står i kjøleskapet ". Kan du fatte det???? Jeg var så lamslått at jeg bare sa : " ja " og gjorde som hun sa, jeg mener dama er ikke god, hun er så langt fra vår virkelige verden at det er helt sinnsykt. Pappa kom inn og prøvde å trøste meg mens jeg hikstet for å få igjen pusten. Tilslutt tok han mamma sin side IGJEN! Og sa: " Du må ikke være slem " ! Jeg skjønte ingenting. Så i korte trekk, gikk jeg ned og ringte den eneste personen jeg visste ville forstå dette. En nabo, la oss kalle henne " Kari ". Kari tok telefonen med det samme og ble helt sjokkert og forskrekket over det jeg hadde å si- Hun spurte om hun skulle hente meg og jeg sa ja. Jeg visste ikke om jeg helt hadde gått fra vettet jeg bare visste at der kunne jeg ikke bli lenger. Hun kom og mamma klikket fullstendig. Pappa ble bare sønderknust og det knuste mitt hjerte igjen. Kari forsøkte å prate med mamma og pappa lenge ute på parkeringsplassen mens jeg satt og skalv i bilen. Tilslutt måtte jeg bare si høyt at : " Nå må vi dra, jeg fikser ikke mer av dette ". Vi kjørte derfra. Mamma var fly forbannet og gikk inn med døren smellende etter seg. Pappa, stakkars ble stående igjen og se ut som en forlatt liten valp og det bildet sitter fast i hodet mitt. Gjør SÅÅÅ vondt.
Så vi kjørte av gårde og Kari var så støttende og oppmuntrende og vi handlet på vei hjem, så jeg hadde middager etc. Da jeg kom hjem igjen, et sted jeg en dag før hadde fryktet i denne siuasjonen var det som å komme til himmelen. FRED og RO og BARE MEG og MINE TING og FREEEED og ingen som kjeftet eller ble sinnsyke mot meg. Jeg var så utmattet at jeg trodde at jeg kom til å dette sammen bokstavelig talt. Men jeg gjorde ikke det. Jeg datt litt sammen mentalt men jeg har jo lært meg mange triks opp igjennom og jeg brukte dem alle. Gikk igjennom fakta i hodet mitt. Spis når jeg er sulten, hvil når jeg er sliten, sov når jeg er trøtt etc.
Det eneste var at jeg ikke fikk sove...hadde ikke sjangs. Jeg var nå helt alene, sønderknust av mamma igjen, langt fra min kjære som jeg var så ubeskrivelig bekymret for og så kjørt at det er vanskelig å beskrive. det var så vidt bena kunne bære meg. Sov vel 4 timer den natten. Fikk disse dagene til å gå mye bedre enn jeg hadde trodd. Men jeg blir slik i kriser.Når det virkelig gjelder så tar det tid før jeg faller sammen som en våt klut på gulvet. Jeg fikk dagene til å gå ved å vite at jeg hadde mulighet til å ringe Kari om det ble krise, ved å småvaske å rydde å holde det ordentlig rundt meg, ved å ha dyrene mine nær meg, ved å fylle tiden med positive ting og positiv tankegang. Jeg latet som om ingenting hadde hendt ovenfor min kjære før operasjonen for jeg visste hvor viktig det var for han å ta det med ro å ikke bli stresset da. Så jeg skrev glade meldinger med smilefjes. DET var tøft! Å late som ovenfor den som står meg aller nærmest i en så fæl tid, men det var og det eneste riktige. Jeg skrev mye dagbok, reflekterer over ting på den måten og spesielt i vonde tider. Så kom dagen han skulle komme hjem igjen. Jeg stresset masse med å ha alt på plass, ringte sykehuset og hørte hvordan det gikk, ringte så moren hans for å fortelle det, snakket med naboen som jo og lurte på hvordan det gikk, ellers var jeg mutters alene her. Og søvnen og roen kom aldri. Det var et tidspunkt jeg så på tv en i stua at jeg trodde at nå, nå besvimer jeg snart, men jeg kom meg inn på soverommet og pustet rolig og bare lå der.
Da mannen min kom gikk jeg ut for å hjelpe han inn. Da vi kom inn ringte telefonen min. det var legen min. Hun sa : " Du husker de celle prøvene vi tok? " Ja, sa jeg. " de slo ut positivt, så jeg sender deg så fort som mulig over til en gynekolog. Kanskje du må fjerne en del av livmoren, det er det vi skal finne ut der ". jeg ble helt lamslått. der sto jeg med masse angst og masse ansvar med min utmattede og syke mann og nå skulle kanskje jeg og operer. Herregud, jeg vet ikke mer hvordan jeg skal forklare det. Så, fikk vi telefon om at en i nær familie hadde gått bort. Så dro jeg til gynekologen i forrigårs. var nervøs, men trodde jo og at jeg bare skulle ta en prøve til og det var det. hadde aldri vært der før. Jeg vet ikke hvor mye jeg vil gå inn på hvor fryktelig det ble, men det endte opp med at jeg måtte sy, at jeg tror jeg besvimte, at jeg måtte ligge bakoverlent i en evighet før jeg kunne reise meg og med at jeg ikke har vært så redd for egen helse på lang tid siden hun sa det var unormalt det som skjedde. Smerter, jeg som lå på en liten sofa, mannen min som selv er nyoperert som kom og strøk meg over hodet og sa at alt ville bli bra. Jeg, stiv av skrekk, blek i bollen og tårene som rant, livredd og helt kjørt. Oss som kom oss hjem med en drosje. jeg som nesten ikke kunne gå. Oss begge som måtte bestille mat enda det er så dyrt fordi vi begge var helt kjørt og ingen av oss kunne stå eller gå lenge av gangen. Sorg og redsler. Nå....nå venter jeg på svar. Håper INDERLIG alt er bra og at jeg slipper å operere for nå fikser jeg snart ikke mer. Meg som har måttet ta noen ekstra medisiner i det stiste enda jeg ikke liker det men har bare så ekstremt mye angst. Men det er også vi som hver dag holder koken sammen, hjelper hverandre, er støttende og kjærlige og tar hensyn. Oss med en kjærlighet så sterk at jeg noen ganger lurer på om det er prisen å betale for den, all denne uflaksen som til stadighet rammer oss. Oss, som allikevel er ganske søte her vi halter rundt og holder oss pinefult for magen. Nå er vi i samme båt med hver vår åre og ror som om livet står på spill, og på mange bissare måter gjør det jo det og. Jeg som gjør Oss to som begge gjør alt vi kan for å holde motet oppe i en sååå vanskelig tid. Oss som om kveldene tenner kubbelys og hører fantastiske lydbøker sammen, som bare er ett sammen mens vi bare lytter til nydelig litteratur over varme tekopper og samlet mot og enstemmig håp om at dette snart vil bli bedre, om at vi snart skal få en pause fra bare dårlige nyheter og evig slit. Det var midt oppi alt dette at jeg kom på et nytt ordtrykk: " Livet gir deg sjelden bare en søt drue, livet gir deg en hel klase med store, sure druer fulle av steiner ".
Det gjelder å aldri gi opp, å ALDRI NOENGANG kaste inn håndkleet. ALDRI!!! V.
