Greia der er da at man kontakter de der man bor som har med psykisk helse å gjøre, man har en samtale med to eller tre stykker i sitt hjem om hva problemene er og hvordan man har det og om alt fra en dag til noen uker så får man en plass ettersom den blir ledig. Da har jeg pakket det jeg trengte, kjørt avgårde og kommet til et sted jeg kjenner ganske godt og følt meg trygg. Har der hatt faste måltider fire ganger om dagen, fått medisiner og 4 ganger om dagen, det ha vært forskjellige temagrupper man kunne være med på, men mest av alt har det vært fokus på en balanse mellom søvn/hvile og aktivitet. Jeg har virkelig stolt på de som jobbet der, og ettersom jeg har vært der mange ganger har jeg og blitt godt kjent med de, samt med noen av de som og var lagt inn der, og stedet og rutinene ikke minst. Dette har for meg vært et slags " fristed ". Et sted der jeg var bra nok som jeg var, et sted jeg kunne senke skuldrene og prate med noen døgnet rundt om behovet var der. Et sted der man fikk vennlige smil og forståelse, trygge rammer og faste rutiner. Dette var slik helt til den siste gangen jeg var der. Da var det hele noe helt annet.Det er det jeg vil skrive litt om i dag, for det sitter hardt i meg og har og ødelagt for meg. Jeg kan nok aldri dra til dette stedet igjen etter den opplevelsen jeg fikk der da. Det fine, trygge, koselige stedet ble alt utenom det.
Så jeg havnet på et mørkt sted igjen for noen år siden. Saken var rett og slett den at etter en lang tid med utrolig mye stress og faktiske ting som hadde gått galt lenge var jeg totalt utslitt og trengte hjelp til å få ro og hvile. Trengte rett og slett bare å komme meg vekk og få forståelse, ro og hvile og komme meg til hektene igjen.
Så jeg dro, vel vitende om at dette ville hjelpe meg fordi jeg hadde så god erfaring med det fra før. Da jeg kom var det som sagt en stund siden sist jeg hadde vært der men alt var forandret. Alt var kaldere, strengere, blikkene var ikke lenger milde og gode, men dømmende og harde.Til og med de som jobbet der som kjente meg godt fra før føltes nå som totalt fremmede for meg og det var en fryktelig følelse. Det første som skjedde da jeg kom dit var at de ville umiddelbart trappe meg ned på medisinene jeg gikk på. Jeg fikk selvsagt panikk. For det første var IKKE dette tid eller sted til å gjøre noe slikt og for det andre var jeg der for å få hvile, ikke for å slutte med medisinene.
Jeg husker at jeg satt på rommet mitt der og gråt i sengen. Så kom den daværende overlegen inn med to pleiere og sa at vi måtte trappe ned med en gang. Jeg gråt og sa at det ville jeg ikke, at jeg skulle det men ikke nå og alt det der. De sa at de ikke ville ha folk der som "gikk rundt og var rusa ". Jeg ble helt sjokkert. For etter å ha godt på disse medisinene i så mange år er man alt annet enn rusa. Man trenger de. Og OM man skulle ha trappet ned skulle det ha vært i samarbeid med fastlegen, man skulle ha en egen vilje og motivasjon til å gjøre det selv og det skulle absolutt IKKE skje i en slik setting. Dette var og medisiner jeg fikk av min lege, medisiner jeg trengte. En dag like etter sa jeg at : " Det virker som om dere tror jeg er her for å få medisiner, men tro meg, hadde det vært tilfellet så hadde jeg blitt hjemme, det er ikke for å provosere men det er sant "! Det er jo sant og. Hadde jeg villet " ruse meg " som de sa, så hadde jeg da hvertfall ikke dratt dit for å få hjelp under kontrollerte forhold. Jeg følte at de så på meg som en narkoman person, som en knarker. De gikk gjennom tingene mine, sinte i blikket dro de ut alt jeg hadde med meg. Ikke en eneste pille noe sted. Det virket nesten som om de ble enda mer sinte fordi de ikke fant noe.
Det hele begynte ekstremt dårlig og jeg ble om mulig bare enda mer stresset og redd og nedfor enn før jeg komme dit, men tenkte at jeg ville gi det et forsøk. Så jeg ble.
Jeg skulle jo bare være der i 10 dager. Jeg opplevde stedet som et helt annet. Ingen brydde seg lenger. Ingen kom inn til meg å lurte på hvordan det gikk. Jeg følte meg mutters alene og totalt usynlig. En kveld ba jeg en pleier om å få kveldsmedisinene mine og hun sa at jeg skulle gå inn på rommet mitt så skulle hun komme med de snart.Jeg ble liggende i sengen å vente i en og en halv time. Jeg var så langt nede.Tenkte at nå har til og med hun glemt meg, hun som jobber her jeg skal føle meg trygg og ivaretatt. Jeg begynte å gråte. Lå der i mørket alene og grublet og gråt. Da hun endelig kom sa hun : " Du har lov til å gråte Viola, du har lov til å være lei deg men husk på at akkurat nå er du den heldigste av alle som er her fordi du er gift så du må være takknemlig ". " Det er ingen av de andre her"- sa hun. Det gjorde bare alt verre. Å, så jeg fikk LOV til å være lei meg??? Så det var ok?? Klart jeg var takknemlig for at jeg var gift men hva pokker hadde det å si nå? Jeg var lei meg og langt nede likevel! Det ble bare verre. dagen etter skulle vi ha enda et møte. Det var den ekle overlegen , en pleier jeg kjente fra før og en annen dame. Jeg sa at jeg følte meg missforstått og at jeg ikke hadde det noe bra der og gråt og var lei meg og håpet på forståelse. Ingenting. Istedenfor sa de at om jeg hadde det så fælt der kunne jeg vel like greit dra hjem? Plutselig kjente jeg ikke bena mine under meg, men jeg reiste meg sakte opp, gikk mot døren, gikk ut av rommet og inn på mitt eget rom. Der satte jeg meg på sengen og hele verden raste sammen. jeg kunne ikke tro noenting av dette. Alt var opp/ned. Hele dette stedet med alle disse menneskene var blitt til noe helt annet. Plutselig kom alle disse tre inn til meg der jeg satt. Jeg satt og hyperventilerte i sengen og tårene rant i strie strømmer. Det var vanskelig å puste. Jeg var sjokkert rett og slett. Hun overlegen sa at jeg måtte bestemme meg om jeg ville dra innen tre kvarter slik at de visste, for da ville de få inn en ny pasient etter tolv om jeg dro. Jeg satt som lamslått. Jeg VISSTE jo nå at her kunne jeg ikke bli lenger. Dette gjorde bare alt verre utrolig nok. Så da de lukket døren hardt igjen bak seg ble jeg sittende en stund og gråte og tenke veldig fort. Hvordan skulle jeg bare dra? Husk på at jeg ikke er en person som takler å dra alene ut etc. Noe skjedde med meg. Jeg " skjerpet meg " ( Hater den setningen, men dere forstår kanskje hva jeg mener? ) Reiste meg opp, hevet hodet, gikk ut og sa rolig at jeg valgte å dra. Gikk inn på rommet og pakket alle sakene mine i en feiende fart. Da jeg skulle skulle få med meg medisiner hjem, slik man gjør til man igjen får nye resepter av fastlegen, fikk jeg under halvparten av det jeg trengte. Jeg prøvde å si noe, men visste at dette bare var den siste kniven i ryggen. Som om det var en hevn for at jeg dro eller noe slikt.
Jeg gjorde meg klar på rommet. Bestemte meg for at jeg ikke skulle være sint da jeg dro men ikke si noe heller. Skulle bare trille meg og kofferten ut forbi vaktrommet og dra. Jeg gikk. Da jeg kom forbi vaktrommet så jeg i øyenkroken at det var fullt av pleiere jeg kjente. Ikke en eneste en av dem så på meg. Ikke EN kom ut for å si noe. Ikke en eneste en kom ut for å prøve å stanse meg i å dra. Ikke en brydde seg om hva jeg kunne ha funnet på når jeg kom hjem etter dette.
Jeg er UTROLIG glad for at jeg ikke er suicidal. Haddejeg vært det da kunne det ha vært min siste dag på jorden. Allikevel var det ingen som stoppet meg. Å tenke på det gjør meg vettskremt! SINT! Forbannet, frustret, oppgitt og veldig redd. Tenk om det hadde hendt med en mer skjør person? Med en person som var suicidal? DET har tenkt på mange ganger i ettertid av dette. Det og det at jeg har lurt på hvor i all verden det ble av dette fantastiske stedet og alle de herlige menneskene?
Noen ganger savner jeg det litt. Hvordan det var før altså. Samtalene, latteren, forståelsen, alt det der som var trygt og godt og hyggelig og fint. vet jo at jeg aldri kan dra dit igjen om jeg skulle trenge hjelp. Det er en fryktelig følelse. Å miste sin eneste trygge havn. Og hvorfor vet jeg enda ikke.
Jeg bare håper at ingen andre har opplevd noe slikt og at det aldri noengang vil skje igjen. Jeg skulle ønske at det var noe jeg kunne gjøre med det. Jeg håper og at om noe slikt skjer med noen at de sier ifra til noen andre om det, at de ikke akseptere slikt og at de forstår at slikt IKKEer riktig.V.
