Nå angsten har skylden!

Hei alle sammen!

Jeg er stresset for tiden. Har mye angst og er utrolig langt nede. Jeg skal fortelle hvorfor.

Jeg vet, kanskje bedre enn noen andre hvor mye min angst og problemene som oppstår på grunn av den kan ødelegge for flere enn meg selv. Dette er utrolig fælt å tenke på. Alle tingene jeg ikke får gjort, alle stedene jeg ikke får dratt , alt dette går ut over flere enn bare meg og derfor føler jeg meg til en viss grad skyldig i dette. Samtidig føler jeg ofte et enormt press på at jeg " Bare MÅ bli bedre " og det brennkvikt. Da stanser alt opp. Noen ganger blir det til at det føles som om dette vil vare i evigheter fordi jeg er så redd for å ikke bli bedre, men mest av alt er jeg redd for hva jeg kan miste i livet mitt som jeg ikke allerede har mistet om jeg ikke gjør fremskritt snart. Husk på at dette ikke er noe jeg kan ta på meg fult og helt, tingene rundt meg må jo klaffe og selvsagt. Derfor er jeg skikkelig langt nede nå. Er utrolig lei meg for at det er slik og utrolig redd for å miste det viktigste for meg i livet mitt. Hjertet mitt, min bedre halvdel. Jeg er så utrolig redd for at mine problemer bare er en tikkende bombe som vil utløses en dag og at han som kan ,da faktisk vil dra fordi det blir for vanskelig å bli. Om det vi har er sterkere enn dette når den dagen kommer er vanskelig å si. Jeg håper selvsagt det, men det er dette som gjør at jeg nå er i en fryktelig vanskelig periode. Jeg skjønner at dette er utrolig vanskelig for de rundt meg og.

Det som vipper meg helt av pinnen er å tenke på det åpenbare: " Hvem vil vel være sammen med en som ikke tør å gå ut? Hvem vil være sammen med en som ikke tør å gjøre noenting? Hvem klarer det? Hvem gidder? Da er det jo naturlig for meg å få litt panikk da når jeg så opplagt ser dette selv og.

Det surrer hele tiden rundt i hodet mitt: Herregud, jeg må bli bedre fort, jeg må få til et mirakel, jeg må stå på som bare f....., herregud, hva om jeg mister han en dag? Hva om jeg dette skjer i tillegg til alt annet som er ille nok fra før? Burde jeg kanskje la han gå nå, fordi jeg elsker han og unner han det jeg ikke kan få nå? Eller skal jeg holde ut og håpe på at hardt arbeid vil lønne seg, på at mirakler kan skje, på at han ikke vil dra? Aner ikke, ikke akkurat nå. Når tankekjøret begynner med slike alvorlige ting er det veldig vanskelig å slutte. Jeg er livredd. Har en stor klump i magen og er nervøs.

Jeg vet bare at jeg ikke VIL gi opp. Det er ikke min greie å tenke sånn. Jeg er mer den som tenker og mener at : Dette får vi til om vi vil og jeg skal klare det.! Jeg er mer den som sloss for det gode jeg har og aldri gir opp. Jeg bare vet ikke om det hjelper at jeg er slik når andre kanskje ikke er slik. Jeg vet ikke om jeg kan kjempe meg igjennom noe slikt helt på egenhånd. Jeg vet bare at jeg skal gjøre alt jeg kan hvertfall, fordi jeg vet hva som er verdt å kjempe for.

Så ja, jeg har det veldig vanskelig nå. Har så mye nerver og stress og alt det der.
If it`s worth fighting for, you`ve got to fight even more!

(Den----bare spratt opp i hodet mitt her)

Jeg håper dere , uansett hvem dere er har en bra søndag hvertfall. Det er sikkert og visst at dette livet vi lever med alle dens valg og kvaler ikke alltid er lett. Det er bare viktig å huske i disse stunder at det er mye bra der og....at håp finnes, at mirakler faktisk skjer, at man aldri må gi opp! V.