Vennskap!

Jeg tenker på vennskap. På hvordan det er å ha en virkelig god venn eller flere. Jeg prøvde å huske på når jeg sist hadde en ekte venn. På barneskolen? Da jeg var liten? Når var det? Husker ikke helt. Har jo hatt " venner ", og har jo og " venner " nå, takket være sosiale medier. Jeg må si at jeg nyter godt av den delen av teknologi i min situasjon som er så fastlåst. Jeg er jo overalt på nettet og som den sosiale personen jeg er så holder jeg jevnlig kontakt med de jeg kjenner der, men det blir med det for vi møtes aldri grunnet min ekstremt irriterende og fæle angstproblematikk. Nå må det og sies at alle disse hele tiden ytrer ønsker om å møte meg og at det er jeg som kommer med unnskyldninger. Har kunnet bli mer ærlig med tiden, både ettersom jeg har blitt bedre kjent med de forskjellige, føler meg tryggere på de og ikke minst på meg selv og at det ikke lenger er så tabu som før. I tillegg har jeg funnet en slags trøst i dette da flere av disse og sliter med forskjellige ting, noe man jo ikke tenker på så ofte, for alle sliter vi jo med vårt hele tiden. Ingen går rundt og har plettfrie, bekymringsløse liv og på en måte er det en stor trøst i å vite det og i å være sammen om at sånn er det. Hvor kjipt hadde det ikke vært om noen faktisk hadde plettfrie, bekymringsløse liv? Jeg må nesten le...

Jeg blir alltid lei meg når folk skriver til meg at : " Nå må vi bare møtes snart:) " etc... Blir alltid usikker på hva jeg skal si, hvor lenge jeg skal lyve om man kan kalle det det, for det jeg egentlig gjør er jo bare å skjerme meg selv. Jeg skulle ønske at jeg var frisk nok til å kunne svare uten å lyve at : " Jaaa, det må vi få til nå, det hadde vært kjempekoselig:) "! For i virkeligheten er det noe jeg virkelig kunne tenkt meg. tenk at jeg går glipp av å møte så mange hyggelige og interessante folk bare på grunn av angst! Det er en trist tanke, men og en tanke som gjør at jeg blir mer motivert til å tørre å prøve hardere å bli frisk.

FRISK! Bare det å smake på det ordet er så herlig... bittersøtt. Rart at jeg er frisk som en fisk men syk likevel.

Lurer på hvor mange andre som har det sånn. Og om det er det og dere leser dette må dere bare sende meg en mail om dere vil:).

Men en ting er hvertfall sikkert, at vennskap er noe av det viktigste vi har med oss i livet. Det er godt å vite at man har noen, noen som er der, som kjenner deg, som du kan prate med og gjøre ting med. Det savner jeg og....VELDIG!

Når noe skjer i livet mitt, for eksempel noe veldig bra, så vil jeg gjerne si det til noen. Altså sier jeg det jo selvsagt til mammen min og familien og for jo og delt mye på sosiale medier, men ingenting slår å si det til en venn, såpass husker jeg av hvordan det er å ha venner. De eneste som ringer meg er legen, familien og en og annen telefonselger. That`s it! Og når jeg tenker over det blir jeg ofte veldig lei meg selvom jeg jo vet hvorfor. Det er da godt å vite at det har en grunn, en veldig god grunn og at det ikke er meg.

Drepen er når noen legger ut bilder av f.eks vennegjengen på hyttetur, der de står iskalde og smiler om kapp med solen med hendene rundt hverandre, eller en gjeng glade jenter på shopping i Paris der de lager lipgoss trutmunner mot kameraet i skyggen av eiffeltårnet, eller når de koser seg på spaweekend med hvert sitt champagneglass i hånden og damp fra boblebadet stiger opp i luften. Det er da det gjør mest vondt. Når man kan høre latteren, kjenne hendene som ikke er der, føle reisefeberen i kroppen sin og smake jordbærene før alt blir blåst bort i et tiendedels sekund av virkeligheten. Du er ikke der. Du har ingen venner.
Og før du får tenkt deg om sitter du der igjen, i sengen din og bare ser på at andre opplever vennskap. Og selvom det selvsagt er flere sider av akkurat den saken, så er det likevel som å få en dolk i ryggen hver gang. For du er ikke med.