Jeg våknet i dag og var kjempeglad for at jeg IKKE skal dra i noen bursdagsfest, MEN det hele ble etterfulgt av et ganske stort sinne. Jeg lurte på hvor det kom fra. Massevis av gamle minner kom strømmende på fra alle kanter. Fine minner fra da jeg lekte med tantebarna mine da de var små, om hvor mye jeg betydde for dem, om hvor mye de så opp til meg, om hvor stor respekt de pleide å ha og om at jeg var verdens kuleste og beste tante noensinne.
Plutselig kjente jeg at jeg ble forbannet. Skikkelig forbannet. Nå er de fleste av dem voksne og alt det som var er borte for godt. Ingen respekt lenger, ingen : " Tante V, du er best "! Ingen, tante så kul du er"! Ingenting egentlig. Bare jeg som sitter og ser ut mens det eneste jeg ser er barn som ler fra en svunnen tid bli borte for godt. Jeg ser barn som husker, jeg ser at det er jeg som dytter fart på husken for dem, at det er jeg som passer på dem, at det er jeg som setter på baderingene og tørker de når de kommer opp av vannet og hutrer seg inn i armkroken min. Jeg ser at det er jeg som dytter de i barnevognen og synger sanger for de før de skal legge seg. At de ser opp mot meg med ærbødighet i de små, uskyldige barneøynene sine. Jeg ser hvor godt jeg passet på dem alle, og på hvor lite noen passet på meg.
Jeg ser en fortapt jente i tenårene som ikke tør å si noe til voksne, fordi hun ikke stoler på de, fordi hun ikke KAN stole på de, fordi det var rettmessig å ta den avgjørelsen. Jeg ser en som måtte bli voksen altfor fort, samtidig som det eneste hun trengte var å få være liten litt til, å få sitte på mammas fang litt til, og få lov til å si ting som de var og i tillegg bli trodd. Jeg kjenner sorg fra den tid, sorg og sinne over å ha blitt oversett. Dyp sorg som sitter i den dagen i dag. Jeg ser at de andre ler og at jeg selv står der i samme rom og bare vil hyle ut noe. Jeg ser det slik at om jeg hadde gjort det, om jeg hadde hylt hadde ingen hørt meg. Det er det første jeg ser for meg. Det andre er at : " Hvorfor står du bare der å skriker? " : " Har du mistet all forstand ? "Istedenfor : " Uff, du hyler, du må ha det vondt, hva er galt?, Kan jeg gjøre noe? " DET har jeg aldri hørt i en sånn situasjon. Jeg blir så sint. Jeg blir sint samtidig som det gjør meg frustrert fordi jeg ikke forstår dette, jeg klarer ikke feste det noe sted liksom, får det ikke til å gå opp. Lurer på hvorfor det var sånn. Lurer på hvorfor de lot meg ha det så fælt. Liten tid, du vet. Orker ikke slikt mas. Man må tross alt kunne : " Ta seg sammen "!!! herregud......Skumle greier...ta seg sammen?....
Ser en jente som hadde en fæl oppvekst. Med mye ustabilitet, krangling, vold...mye stress. Ser foreldre med bekymrede ansiktsuttrykk som sliter, men som later som fordi fasaden er viktigst, fordi det ikke skal synes at det er ille. Alt skal være rent, ryddig, pent, dyrt, ordentlig og pertentlig. Man skal være flink, flott, slank, smart, pen, men ikke for pen. Man skal høre til Jesus og tro på Gud og sette sin lit til herren. Man skal bli gift med en rik mann, helst en med en god stilling og som kommer fra en fornem familie, allikevel rynker man på nesen over snobberier, man kaster derfor stein i glasshus fordi man og bryter nærmest samtlige av de 10 bud og fordi man etterpå later som ingenting. Man tror på Gud ut av feighet, i tilfelle bare, slik at man er sikret. Det hele er latterlig og du er den eneste som synes det, og den eneste som ser det. Du har sett dette siden du var liten, 4 år antagelig. Du husker ikke så mye før det. Etter det går alt sakte, men likevel usannsynlig fort og før du vet ordet av det er du 33 år gammel og det går opp for deg at du fremdeles er den eneste som synes det er latterlig, fremdeles den eneste som ser det. Det skremmer deg, for det er da du forstår at slik som dette, slik som det var.....slik, vil det alltid være, og det er ingenting i hele denne verden du kan si eller gjøre for å forandre på det.
ALLIKEVEL ser jeg en jente som var tøff, som var snill og som ville at andre skulle ha det bra, og at det gikk foran hennes egne behov men så ser jeg at denne lille jenta vokste opp og ble til en ung kvinne som lærte seg å sette grenser, som lærte seg om skjerming om tilgivelse, om aksept, om at noen ting ikke kunne forandres, og at om uansett hvor smertefullt det var så visste iallefall hun sannheten, hun visste iallefall hva som hva rett og hva som var galt og hva hun ville gjøre for å forsikre seg om at det aldri skjedde igjen.
Så når jeg ser tilbake med sinne og sorg må jeg og se på den jeg er i dag og på den jeg kan bli og på at når de sa at jeg ikke var verdt noenting så tok de feil, men på at når de sa at jeg kunne få til det jeg ville så hadde de rett. De gangene jeg klarer å se det slik så er det godt, det styrker meg som person, det hjelper meg videre i riktig retning for valget om MIN fremtid er mitt og mitt alene og til syvende og sist har det ingenting å si hva de sa eller hva de gjorde. For NÅ vet jeg at det kun er opp til meg. Det kan være en skremmende tanke, eller den mest frigjørende av dem alle.
lørdag 28. mars 2015
fredag 27. mars 2015
Lettelse & Aksept!
Ordet LETTELSE, er et veldig bra ord for å beskrive det jeg føler nå. Lettelse og oppstemthet , lettere til sinns. PUH!
Så i går måtte jeg ta tre telefonsamtaler jeg mildt sagt grudde meg til etter avgjørelsen om ikke å dra i bursdagen i morgen. Først og fremst var jo det mest riktige å gjøre å ringe han istedenfor å bare sende en sms, så jeg ringte. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke " dra det ut i de laaaange baaaaaner " , men holde meg kort og godt til saken. Jeg grudde meg. Jeg grudde meg fordi jeg visste at han gledet seg. Det som overrasket meg var at jeg ble møtt med stor forståelse, noe som mildt sagt føltes ENORMT lettende. Det hele endte med at han forsto meg godt og skjønte poenget og ikke var sur eller lei seg eller noe av det jeg hadde fryktet. I tillegg endte det med at vi hadde en veldig hyggelig samtale hvor vi lo og pratet og hvor han fortalte litt om hva de skulle gjøre og alt det er og om at han gledet seg til festen. Så kom det frem hvor mange som skulle komme, og det var da han sa: " Det kommer 65 stykker "! , at jeg ble rimelog paff, utrooolig glad over mitt valg og faktisk sa med en spøkefull tone at GURILAND , så bra det var at ikke JEG kom da. Han lo også. Det hele ble til en hyggelig ting. Merkelig....
FEMOGSEKSTI folk!!!! HIMMEL!!! DET hadde ALDRI vært noe særlig for meg og min form nå!
Så måtte jeg ringe mamma og pappa...grudde meg veldig...men hoppet i det og ringte. Mamma var blid da hun tok telefonen, ble nok et lite stykke skuffet da jeg sa det jeg skulle si, men jeg hadde på forhånd bestemt meg for å lede samtalen, si det kort, uten å gi det rom for særlig mye pjatt, så før jeg visste ordet av det sa hun at dette kanskje var for det beste nå, siden vi hadde hatt mye en lang stund nå og at det sikkert var best om vi slappet av og heller fant på noe senere da det ikke var så mange folk etc. Jeg ble UTROLIG glad og ikke minst lettet, ja faktisk sjokkert , for da jeg la på så jeg på mannen min og måpte en stund.
Uff! Så måtte jeg ringe sønnen min. Det jeg grudde meg aller mest til av alt. For jeg visste at broren min maks kunne bli skuffet, at foreldrene mine kunne bli sinte, men han, han ville jeg såre med de ord jeg skulle si, og det å være grunnen til at min sønn blir virkelig såret ....vel, det er fryktelig sårende. Karma på sitt beste antar jeg...?!
Jeg ringte. Han tok den. Jeg måtte si at jeg/vi ikke skulle dra. IGJEN! Han reagerte med sinne. Mye sinne, mange spørsmål...etc etc.. Jeg svarte modig, ærlig og ordentlig på alt. Fortalte han hvor ufattelig gjerne jeg skulle ønske at ting ikke var slik , hvor utrolig lei meg jeg var, at jeg syntes det var trist og fælt, at jeg aldri ønsket å såre han...i det lange og det brede. Han skjønte det nok, men såret var han likevel. Og når sant skal sies så vet jeg jo at han en dag vil forstå dette bedre enn nå, og at selvom han kanskje aldri vil forstå det HELT, så er det mest sannsynlig at han vil vokse opp å skjønne meg bedre senere engang, men å såre sin egen sønn.....det gjør FRYKTELIG vondt. LITT godt å føle på det og, for noen ganger har jeg lurt på om morsgenet finnes i meg i det hele tatt, men i slike situasjoner får jeg det atter engang bevist at morsgenet...det ER der for fullt!
Alt i alt gikk jo alle disse samtalene mye bedre enn jeg hadde trodd. Og da jeg våknet i dag tidlig følte jeg alle de tingene jeg trodde jeg ville føle når alt var gjort. LETTELSE! Jeg følte meg lettet, glad, at jeg hadde ,mer energi, mindre stress, mindre smerter i kroppen, mindre angst, i det hele tatt.
Det er her ordet: " Aksept " kommer inn.-på mange områder har det vært en støtte for meg det å akseptere at sånn er det bare. Jeg vet om mange andre som synes at akkurat dette er vanskelig, noe av det vanskeligste faktisk, men for meg, når jeg kommer til å akseptere noe, så gjør det underverker for meg. Jeg blir meg selv igjen for jeg kan legge det vekk ved hjelp av: " SÅNN ER DET BARE, og jeg skal selvsagt gjøre noe med det, men det vil ta tid, og det vil være en smertefull og slitsom prosess men jeg AKSEPTERER hvertfall at det er sånn. "
Jeg tror det er myyyye verre for folk som ikke klarer å akseptere. Mye verre å komme seg videre å leve i nuet. Så akkurat det kan jeg anbefale på det sterkeste.
Nå sitter jeg her slik jeg trodde på forhånd, tilbakelent, rolig, glad og lettet og ser frem til en rolig, hggelig, morsom og avslappende helg med min kjære.
Jeg ønsker dere som leser dette nøyaktig det samme, hvorhen hvor dere er.
God helg, V:)
Så i går måtte jeg ta tre telefonsamtaler jeg mildt sagt grudde meg til etter avgjørelsen om ikke å dra i bursdagen i morgen. Først og fremst var jo det mest riktige å gjøre å ringe han istedenfor å bare sende en sms, så jeg ringte. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke " dra det ut i de laaaange baaaaaner " , men holde meg kort og godt til saken. Jeg grudde meg. Jeg grudde meg fordi jeg visste at han gledet seg. Det som overrasket meg var at jeg ble møtt med stor forståelse, noe som mildt sagt føltes ENORMT lettende. Det hele endte med at han forsto meg godt og skjønte poenget og ikke var sur eller lei seg eller noe av det jeg hadde fryktet. I tillegg endte det med at vi hadde en veldig hyggelig samtale hvor vi lo og pratet og hvor han fortalte litt om hva de skulle gjøre og alt det er og om at han gledet seg til festen. Så kom det frem hvor mange som skulle komme, og det var da han sa: " Det kommer 65 stykker "! , at jeg ble rimelog paff, utrooolig glad over mitt valg og faktisk sa med en spøkefull tone at GURILAND , så bra det var at ikke JEG kom da. Han lo også. Det hele ble til en hyggelig ting. Merkelig....
FEMOGSEKSTI folk!!!! HIMMEL!!! DET hadde ALDRI vært noe særlig for meg og min form nå!
Så måtte jeg ringe mamma og pappa...grudde meg veldig...men hoppet i det og ringte. Mamma var blid da hun tok telefonen, ble nok et lite stykke skuffet da jeg sa det jeg skulle si, men jeg hadde på forhånd bestemt meg for å lede samtalen, si det kort, uten å gi det rom for særlig mye pjatt, så før jeg visste ordet av det sa hun at dette kanskje var for det beste nå, siden vi hadde hatt mye en lang stund nå og at det sikkert var best om vi slappet av og heller fant på noe senere da det ikke var så mange folk etc. Jeg ble UTROLIG glad og ikke minst lettet, ja faktisk sjokkert , for da jeg la på så jeg på mannen min og måpte en stund.
Uff! Så måtte jeg ringe sønnen min. Det jeg grudde meg aller mest til av alt. For jeg visste at broren min maks kunne bli skuffet, at foreldrene mine kunne bli sinte, men han, han ville jeg såre med de ord jeg skulle si, og det å være grunnen til at min sønn blir virkelig såret ....vel, det er fryktelig sårende. Karma på sitt beste antar jeg...?!
Jeg ringte. Han tok den. Jeg måtte si at jeg/vi ikke skulle dra. IGJEN! Han reagerte med sinne. Mye sinne, mange spørsmål...etc etc.. Jeg svarte modig, ærlig og ordentlig på alt. Fortalte han hvor ufattelig gjerne jeg skulle ønske at ting ikke var slik , hvor utrolig lei meg jeg var, at jeg syntes det var trist og fælt, at jeg aldri ønsket å såre han...i det lange og det brede. Han skjønte det nok, men såret var han likevel. Og når sant skal sies så vet jeg jo at han en dag vil forstå dette bedre enn nå, og at selvom han kanskje aldri vil forstå det HELT, så er det mest sannsynlig at han vil vokse opp å skjønne meg bedre senere engang, men å såre sin egen sønn.....det gjør FRYKTELIG vondt. LITT godt å føle på det og, for noen ganger har jeg lurt på om morsgenet finnes i meg i det hele tatt, men i slike situasjoner får jeg det atter engang bevist at morsgenet...det ER der for fullt!
Alt i alt gikk jo alle disse samtalene mye bedre enn jeg hadde trodd. Og da jeg våknet i dag tidlig følte jeg alle de tingene jeg trodde jeg ville føle når alt var gjort. LETTELSE! Jeg følte meg lettet, glad, at jeg hadde ,mer energi, mindre stress, mindre smerter i kroppen, mindre angst, i det hele tatt.
Det er her ordet: " Aksept " kommer inn.-på mange områder har det vært en støtte for meg det å akseptere at sånn er det bare. Jeg vet om mange andre som synes at akkurat dette er vanskelig, noe av det vanskeligste faktisk, men for meg, når jeg kommer til å akseptere noe, så gjør det underverker for meg. Jeg blir meg selv igjen for jeg kan legge det vekk ved hjelp av: " SÅNN ER DET BARE, og jeg skal selvsagt gjøre noe med det, men det vil ta tid, og det vil være en smertefull og slitsom prosess men jeg AKSEPTERER hvertfall at det er sånn. "
Jeg tror det er myyyye verre for folk som ikke klarer å akseptere. Mye verre å komme seg videre å leve i nuet. Så akkurat det kan jeg anbefale på det sterkeste.
Nå sitter jeg her slik jeg trodde på forhånd, tilbakelent, rolig, glad og lettet og ser frem til en rolig, hggelig, morsom og avslappende helg med min kjære.
Jeg ønsker dere som leser dette nøyaktig det samme, hvorhen hvor dere er.
God helg, V:)
torsdag 26. mars 2015
Å ikke klare det allikevel!
Jeg klarer ikke å dra! Jeg klarer ikke å dra i min brors 50 års lag i overimorgen. Der, jeg sa det. Når sant skal sies så klarer jeg knapt tanken på det, så nå sliter jeg veldig fordi jeg må finne ut hvordan jeg skal si dette til noen som ikke forstår noe av det å være utslitt, slite med angst og alt det er. Jeg må forklare dette til broren min, til sønnen min, og til foreldrene mine som paradoksalt er de som garantert blir mest oppskaket over at vi ikke kommer. Sannheten er at jeg skulle ha betalt for å slippe. Jeg har slitet meg totalt ut den siste tiden bare med planleggingen....bare av å ha kjøpt og pakket inn gaver har jeg blitt totalt utslitt, og hvordan forklarer man noe slikt for " vanlige ", oppegående, friske folk, at man ikke orker, IGJEN? UTEN å bli missforstått, IGJEN?
Herregud det gjør så vondt :(! Jeg sitter her nå og VET at uansett hva jeg sier, at om jeg sier som sant er at jeg skulle så inderlig ønske at jeg klarte, at jeg orket, at ikke tanken på det alene spiste opp all min energi hver bidige dag og ødelegger nattesøvnen, og at angstnivået er på sitt høyeste bare ved å se det for meg, så vil de aldri tro meg. Det er fryktelig! De vil bare tro : " Ok, de avlyser, ENDA engang fordi de er så " syke ". Noe som er sant! Det er så fælt at jeg får klump i magen og tårer i øynene her jeg sitter. Jeg har pakket inn masse fine gaver til han. Jeg har laget en skikkelig fin og morsom sang til han, jeg hadde tenkt å bake en fantastisk kake i morgen til han. Jeg hadde planlagt med sønnen min at han kunne sove over her etter festen, siden det er nærmere enn der han bor. Jeg hadde tenkt ut hvilken hårfisyre jeg skulle ha og hva slags klær. Jeg hadde bare noen få ting igjen og ordne.
På lørdag kl: 19.00 når vi skulle ha vært der kommer jeg ærlig talt til å være så ufattelig lettet over at jeg er her og ikke der. Jeg kommer til å smile, senke skuldrene, puste ut. Det skal ikke være sånn! Når man blir bedt til en fin bursdagsfest så burde man glede seg, men jeg har gjort alt annet enn det i 3 uker nå og holder det ikke ut lenger.
Nå må jeg skademinimere, IGJEN! Hvordan? Jeg orker bare ikke å dra til noe som skulle være hyggelig fordi jeg føler at jeg må, det fungerer ikke slik for meg.
I tre uker nå har jeg hatt så store smerter i ryggen og så ekstrem hodepine konstant bortsett fra i tre timer i forrigårs, da jeg plutselig sa til mannen min at: " Hodepinen forsvant....Jeg skjønner ingenting" . DET var ubeskrivelig deilig. Helt fantastisk. Jeg kunne åpne øynene ordentlig. MEN, det varte i tre timer. Det burde vel ha vært omvent? At jeg IKKE hadde hatt hopepine på tre uker og så hadde fryktelig hodepine i tre timer? ! Det alene burde vel si noe om stressnivået denne bursdagen skaper i kroppen min nå når jeg i tillegg er så sliten. Og hvorfor føler jeg at jeg må forsvare mitt nåværende valg om å ikke dra? Hvorfor føler jeg at det er kjipt om folk blir skuffet? Og om de ikke forstår hvorfor, så hva da? Hva gjør vel egentlig det? Egentlig betyr det bare en ting...det betyr bare at jeg er misunnelig på de til en viss grad, for det betyr at de aldri har hatt det slik. Ellers hadde de skjønt hvorfor. Tenk å ikke vite hvordan dette er. Tenk det! ..........
DET må være skjønt.....eller er det blizzfully stupid?
Det eneste jeg forstår nå er at om man blir bedt et sted og ikke vil i en alder av 30 +, bør man for fanken meg få lov til å avslå når ens egen helse står på spill. Mitt endelige valg kom da det gikk opp for meg at om noen andre hadde spurt meg råd om samme situasjon, vel, da hadde jeg sagt: " Om du er usikker- IKKE gjør det, går det ut over helsen din ( som kommer først ), IKKE gjør det, har du egentlig ikke lyst en gang? IKKE GJØR DET!!!
Så der er svaret...IKKE gjør det.
Herregud det gjør så vondt :(! Jeg sitter her nå og VET at uansett hva jeg sier, at om jeg sier som sant er at jeg skulle så inderlig ønske at jeg klarte, at jeg orket, at ikke tanken på det alene spiste opp all min energi hver bidige dag og ødelegger nattesøvnen, og at angstnivået er på sitt høyeste bare ved å se det for meg, så vil de aldri tro meg. Det er fryktelig! De vil bare tro : " Ok, de avlyser, ENDA engang fordi de er så " syke ". Noe som er sant! Det er så fælt at jeg får klump i magen og tårer i øynene her jeg sitter. Jeg har pakket inn masse fine gaver til han. Jeg har laget en skikkelig fin og morsom sang til han, jeg hadde tenkt å bake en fantastisk kake i morgen til han. Jeg hadde planlagt med sønnen min at han kunne sove over her etter festen, siden det er nærmere enn der han bor. Jeg hadde tenkt ut hvilken hårfisyre jeg skulle ha og hva slags klær. Jeg hadde bare noen få ting igjen og ordne.
På lørdag kl: 19.00 når vi skulle ha vært der kommer jeg ærlig talt til å være så ufattelig lettet over at jeg er her og ikke der. Jeg kommer til å smile, senke skuldrene, puste ut. Det skal ikke være sånn! Når man blir bedt til en fin bursdagsfest så burde man glede seg, men jeg har gjort alt annet enn det i 3 uker nå og holder det ikke ut lenger.
Nå må jeg skademinimere, IGJEN! Hvordan? Jeg orker bare ikke å dra til noe som skulle være hyggelig fordi jeg føler at jeg må, det fungerer ikke slik for meg.
I tre uker nå har jeg hatt så store smerter i ryggen og så ekstrem hodepine konstant bortsett fra i tre timer i forrigårs, da jeg plutselig sa til mannen min at: " Hodepinen forsvant....Jeg skjønner ingenting" . DET var ubeskrivelig deilig. Helt fantastisk. Jeg kunne åpne øynene ordentlig. MEN, det varte i tre timer. Det burde vel ha vært omvent? At jeg IKKE hadde hatt hopepine på tre uker og så hadde fryktelig hodepine i tre timer? ! Det alene burde vel si noe om stressnivået denne bursdagen skaper i kroppen min nå når jeg i tillegg er så sliten. Og hvorfor føler jeg at jeg må forsvare mitt nåværende valg om å ikke dra? Hvorfor føler jeg at det er kjipt om folk blir skuffet? Og om de ikke forstår hvorfor, så hva da? Hva gjør vel egentlig det? Egentlig betyr det bare en ting...det betyr bare at jeg er misunnelig på de til en viss grad, for det betyr at de aldri har hatt det slik. Ellers hadde de skjønt hvorfor. Tenk å ikke vite hvordan dette er. Tenk det! ..........
DET må være skjønt.....eller er det blizzfully stupid?
Det eneste jeg forstår nå er at om man blir bedt et sted og ikke vil i en alder av 30 +, bør man for fanken meg få lov til å avslå når ens egen helse står på spill. Mitt endelige valg kom da det gikk opp for meg at om noen andre hadde spurt meg råd om samme situasjon, vel, da hadde jeg sagt: " Om du er usikker- IKKE gjør det, går det ut over helsen din ( som kommer først ), IKKE gjør det, har du egentlig ikke lyst en gang? IKKE GJØR DET!!!
Så der er svaret...IKKE gjør det.
tirsdag 24. mars 2015
Tips og råd:)
Jeg har tenkt litt på hva som kan hjelpe mot angst og stress etc og funnet ut at jeg vil dele de tingene jeg kan, vet og har lært med dere. For om det er noe som kan hjelpe mot noe så grufullt som angst så vil man jo gjerne prøve ut det meste for å få det bedre.
Jeg tenker å skrive litt om hva som kan hjelpe men og om hva som ikke hjelper eller bare gjør det hele verre.
TING SOM KAN HJELPE MOT ANGST:
1: Å spise jevnlig!
Går man på tomgang merker man at man fort blir i dårlig form og angstnivået øker fortere på tom mage. Jeg spiser alltid en god frokost før jeg går ut f.eks og har alltid med meg en liten matpakke i tilfelle. Med fare for å repetere det andre har sagt og skrevet før og for å høres utrolig kjedelig og teit ut må jeg å si at det jo selvsagt hjelper å spise sunt også, det er ikke å komme forbi. Mye frukt, fiber og litt mindre kalorier og karbohydrater hjelper på både energinivå, humør og mye mye mer:)
2: En god natts søvn!
Også litt klisje, men det er ingenting som hjelper som mange nok timer med sammenhengende god søvn. Er dette noe du sliter med er du desverre en av mange men det finnes råd. ( Legg deg til omtrent samme tid og stå opp til omtrent samme tid hver kveld. Ikke legg deg for mett eller sulten. Hold deg unna koffein og sukker ca 4-5 timer før leggetid, Ha det ryddig og rent der du sover, samt ha god luft der, luft godt en stund før du legger deg. Hold jobbrelaterte ting unna soverommet, la soverom være soverom. Autogentrening kan være til hjelp for rastløse sjeler, jeg finner mine på youtube.com. De har noen der jeg synes er spesielt bra for egen del som heter: " The honest guys ". De er engelske og lager for alle mulige typer problemer, alt fra søvnvansker til stress og smerter. Jeg er ikke den beste til å si dette men det å komme seg ut bare en liten time hver dag eller trene litt hver dag kan ha veldig god effekt på søvn. det hjelper med husarbeid og, heldigvis:) Gjør ferdig grubling om mulig for dette er utrolig vanskelig vet jeg, før du legger deg. Klarer man å fokusere på andre ting når man skal falle til ro går det både fortere og man sover mye bedre. Dette er og kjedelig, men det å holde seg unna alkohol hjelper på søvn- mange tror det motsatte, at det hjelper på å få sove, og det er mulig men det ødelegger Rem søvnen. Rem søvnen er de timene med søvn sammenhengende man trenger hver dag for å yte maksimalt dagen etter. Et tips jeg bruker noen ganger når jeg har lagt meg og tankene surrer der de vil er å tenke dagen baklengs. Altså, jeg begynner med det siste jeg gjorde og så går jeg videre. ta med hver minste ting da det gjør det enklere å spore seg selv av og inn i lalleland. Og for all del, ikke les en kjempespennende bok rett før du legger deg, jeg snakker av erfaring, det har motsatt effekt. Forsøk å ro deg ned den siste timen fr du legger deg. der kan mange småting hjelpe, en kopp varm melk, eller grønn te, avslappende musikk, massasje om du er av den heldige typen, en varm dusj etc, g så er det jo ingenting som slår å legge seg i nyvasket sengesett da:).
Vel, det var litt av det jeg kom på nå, om jeg kommer på mer senere, skriver jeg om det da. Håper noe av dette vil hjelpe.
3: Happy thoughts/ Glad tanker:)!
Å tenke seg glad, har du kanskje hørt om før? Det er ikke helt tullete det er. Altså, man må forstå greia da. Istedenfor å f.eks tenke : " Å, fy som jeg gruer meg til......" GÅR det an å prøve å tenke at : " Ja, jeg gruer meg til....MEN, det KAN jo hende at dette går mye bedre enn jeg tror nå etc ". Prøv å snu alt av negativitet og at alt bare er vanskelig rundt til noe godt eller fint. Forsøk å tenk på noe du ønsker deg, drømmer om. Som: " Æsj, den digre oppvasken ", så tenk: " SÅ deilig det skal bli å bli ferdig med denne oppvasken, da blir det fint her "! Skjønner? :) Det høres muligens teit ut , men om du prøver dette på mange småting per dag kan jeg si at det hvertfall funker for meg.
4: Skjerm deg selv!
Pass på hvem du omgås, hvor du er, hva du gjør etc. Omring deg selv med ting du liker som gjør deg glad, ha det ryddig, kos deg, unn deg noe nytt, se noe hyggelig på tv, kvitt deg med negative mennesker og alt som stresser deg. Kanskje ommøbler hjemmet ditt, gjør noe nytt. Forandring rundt deg er sunt. Gjør ting du blir glad av og som du vet gjør deg godt. Er du glad i dyr kanskje? Skaff deg en katt f.eks. Høres kanskje teit ut det og, men dyr har en stor, positiv effekt på oss mennesker og en liten venn eller fler er bra for sjelen. Pass på å ikke ta imot dritt fra andre. Du er for god til det, og det vil bare øke angsten din. Legg planer om du er av den litt usikre typen. Legg planer for hva du kan si, gjøre etc på visse steder til visse folk osv, så slipper du å stå der å føle deg dum. Med denne sykdommen er det ikke dumt å være litt for mye forberedt kontra for lite. Husk: er det noe du IKKE vil...IKKE gjør det, samme hva! Vis deg selv selvrespekt!
5: LE:)!
Det er EKSTREMT mye bra terapi i latter og smil som kommer fra hjertet. Hva får DEG ti å le? Hva gjør DEG glad? tenk på det litt. Når du finner det ut så er det enklere selvsagt å gjøre noe med det. Det er mye bedre å bruke noen " bortkastede " timer på å le seg gjennom noen episoder med " Friends "og få slappet av og ledd litt, om ikke bare smilt litt, enn å gjøre nor du TROR er fornuftig og bra og så bare ende opp med å være enda mer sliten og stresset, ( Noe som bare fører til enda mer angst, søvnproblemer etv etv, det eskalerer... )
Så unn deg selv å kose deg! Å smile! Å le! Skjem bort deg selv litt! Gi deg selv gode ord og ikke bare negativt vissvass:)!
6: Prat om det!
Det er lite som slår å få ut det du har på hjertet jevnlig. Sliter du og trenger noen å prate med, uansett om hva vil jeg anbefale å komme deg til en flink behandler som forstår deg og din problemstilling. Vær ærlig, selvsagt til det punktet til der det blir ubehagelig, alle har vi våre grenser. Men den personen som skal hjelpe deg kan hjelpe deg aller best om han/ hun vet mest fakta. Så si det som det er, det vil og ha en kjempefin effekt på deg etterpå. En sånn: " Å, SÅÅÅ deeeeilig å bare få sagt det, får det UT! :) Og om du er så heldig at du har venne, en god nabo og eller familie, så prat med de og. Eller potteplanten:)! Det gjør jeg:P
7: Eksponering!
Et TUNGT tema, hvertfall for meg. Og dette tar tid. Men eksponering om man sliter med mye angst har som regel en veldig god effekt. Snakk med de rundt deg, om det er kona, mannen, en venn eller helsesystemet og sett og en egen plan på hvordan gjøre det og ta små skritt. Veien til suksess der er lang og tøff, men langt fra umulig.
Da har jeg vært inne på 7 temaer med forskjellige ting jeg hvertfallhar erfart at kan hjelpe, og husk at når det stormer som verst, si til deg selv: " Dette er bare angst, det er IKKE farlig, det går alltid over og det er en helt normal reaksjon de fleste mennesker opplever i større eller mindre grad i løpet av livet "! Si det som et mantra. Det er IKKe farlig, det GÅR over, dette går bra :)!
Jeg HÅPER noe av dette vil være til hjelp for noen av dere, det har vært til stor hjelp for meg og er det fortsatt. Vil nok være det lenge. Men jeg er veldig glad for at det er ting som hjelper. Det hjelper og å vite at man ikke er alene så jeg håper noen vil kommentere noe av dette snart.
Da ønsker jeg dere alle en herlig tirdag der dere er, her skinner solen og jeg skal omringe meg med lystbetonte, hyggelige og positive ting og jeg TROR det er sjokolade involvert:)! Vi blogges:)! V.
Jeg tenker å skrive litt om hva som kan hjelpe men og om hva som ikke hjelper eller bare gjør det hele verre.
TING SOM KAN HJELPE MOT ANGST:
1: Å spise jevnlig!
Går man på tomgang merker man at man fort blir i dårlig form og angstnivået øker fortere på tom mage. Jeg spiser alltid en god frokost før jeg går ut f.eks og har alltid med meg en liten matpakke i tilfelle. Med fare for å repetere det andre har sagt og skrevet før og for å høres utrolig kjedelig og teit ut må jeg å si at det jo selvsagt hjelper å spise sunt også, det er ikke å komme forbi. Mye frukt, fiber og litt mindre kalorier og karbohydrater hjelper på både energinivå, humør og mye mye mer:)
2: En god natts søvn!
Også litt klisje, men det er ingenting som hjelper som mange nok timer med sammenhengende god søvn. Er dette noe du sliter med er du desverre en av mange men det finnes råd. ( Legg deg til omtrent samme tid og stå opp til omtrent samme tid hver kveld. Ikke legg deg for mett eller sulten. Hold deg unna koffein og sukker ca 4-5 timer før leggetid, Ha det ryddig og rent der du sover, samt ha god luft der, luft godt en stund før du legger deg. Hold jobbrelaterte ting unna soverommet, la soverom være soverom. Autogentrening kan være til hjelp for rastløse sjeler, jeg finner mine på youtube.com. De har noen der jeg synes er spesielt bra for egen del som heter: " The honest guys ". De er engelske og lager for alle mulige typer problemer, alt fra søvnvansker til stress og smerter. Jeg er ikke den beste til å si dette men det å komme seg ut bare en liten time hver dag eller trene litt hver dag kan ha veldig god effekt på søvn. det hjelper med husarbeid og, heldigvis:) Gjør ferdig grubling om mulig for dette er utrolig vanskelig vet jeg, før du legger deg. Klarer man å fokusere på andre ting når man skal falle til ro går det både fortere og man sover mye bedre. Dette er og kjedelig, men det å holde seg unna alkohol hjelper på søvn- mange tror det motsatte, at det hjelper på å få sove, og det er mulig men det ødelegger Rem søvnen. Rem søvnen er de timene med søvn sammenhengende man trenger hver dag for å yte maksimalt dagen etter. Et tips jeg bruker noen ganger når jeg har lagt meg og tankene surrer der de vil er å tenke dagen baklengs. Altså, jeg begynner med det siste jeg gjorde og så går jeg videre. ta med hver minste ting da det gjør det enklere å spore seg selv av og inn i lalleland. Og for all del, ikke les en kjempespennende bok rett før du legger deg, jeg snakker av erfaring, det har motsatt effekt. Forsøk å ro deg ned den siste timen fr du legger deg. der kan mange småting hjelpe, en kopp varm melk, eller grønn te, avslappende musikk, massasje om du er av den heldige typen, en varm dusj etc, g så er det jo ingenting som slår å legge seg i nyvasket sengesett da:).
Vel, det var litt av det jeg kom på nå, om jeg kommer på mer senere, skriver jeg om det da. Håper noe av dette vil hjelpe.
3: Happy thoughts/ Glad tanker:)!
Å tenke seg glad, har du kanskje hørt om før? Det er ikke helt tullete det er. Altså, man må forstå greia da. Istedenfor å f.eks tenke : " Å, fy som jeg gruer meg til......" GÅR det an å prøve å tenke at : " Ja, jeg gruer meg til....MEN, det KAN jo hende at dette går mye bedre enn jeg tror nå etc ". Prøv å snu alt av negativitet og at alt bare er vanskelig rundt til noe godt eller fint. Forsøk å tenk på noe du ønsker deg, drømmer om. Som: " Æsj, den digre oppvasken ", så tenk: " SÅ deilig det skal bli å bli ferdig med denne oppvasken, da blir det fint her "! Skjønner? :) Det høres muligens teit ut , men om du prøver dette på mange småting per dag kan jeg si at det hvertfall funker for meg.
4: Skjerm deg selv!
Pass på hvem du omgås, hvor du er, hva du gjør etc. Omring deg selv med ting du liker som gjør deg glad, ha det ryddig, kos deg, unn deg noe nytt, se noe hyggelig på tv, kvitt deg med negative mennesker og alt som stresser deg. Kanskje ommøbler hjemmet ditt, gjør noe nytt. Forandring rundt deg er sunt. Gjør ting du blir glad av og som du vet gjør deg godt. Er du glad i dyr kanskje? Skaff deg en katt f.eks. Høres kanskje teit ut det og, men dyr har en stor, positiv effekt på oss mennesker og en liten venn eller fler er bra for sjelen. Pass på å ikke ta imot dritt fra andre. Du er for god til det, og det vil bare øke angsten din. Legg planer om du er av den litt usikre typen. Legg planer for hva du kan si, gjøre etc på visse steder til visse folk osv, så slipper du å stå der å føle deg dum. Med denne sykdommen er det ikke dumt å være litt for mye forberedt kontra for lite. Husk: er det noe du IKKE vil...IKKE gjør det, samme hva! Vis deg selv selvrespekt!
5: LE:)!
Det er EKSTREMT mye bra terapi i latter og smil som kommer fra hjertet. Hva får DEG ti å le? Hva gjør DEG glad? tenk på det litt. Når du finner det ut så er det enklere selvsagt å gjøre noe med det. Det er mye bedre å bruke noen " bortkastede " timer på å le seg gjennom noen episoder med " Friends "og få slappet av og ledd litt, om ikke bare smilt litt, enn å gjøre nor du TROR er fornuftig og bra og så bare ende opp med å være enda mer sliten og stresset, ( Noe som bare fører til enda mer angst, søvnproblemer etv etv, det eskalerer... )
Så unn deg selv å kose deg! Å smile! Å le! Skjem bort deg selv litt! Gi deg selv gode ord og ikke bare negativt vissvass:)!
6: Prat om det!
Det er lite som slår å få ut det du har på hjertet jevnlig. Sliter du og trenger noen å prate med, uansett om hva vil jeg anbefale å komme deg til en flink behandler som forstår deg og din problemstilling. Vær ærlig, selvsagt til det punktet til der det blir ubehagelig, alle har vi våre grenser. Men den personen som skal hjelpe deg kan hjelpe deg aller best om han/ hun vet mest fakta. Så si det som det er, det vil og ha en kjempefin effekt på deg etterpå. En sånn: " Å, SÅÅÅ deeeeilig å bare få sagt det, får det UT! :) Og om du er så heldig at du har venne, en god nabo og eller familie, så prat med de og. Eller potteplanten:)! Det gjør jeg:P
7: Eksponering!
Et TUNGT tema, hvertfall for meg. Og dette tar tid. Men eksponering om man sliter med mye angst har som regel en veldig god effekt. Snakk med de rundt deg, om det er kona, mannen, en venn eller helsesystemet og sett og en egen plan på hvordan gjøre det og ta små skritt. Veien til suksess der er lang og tøff, men langt fra umulig.
Da har jeg vært inne på 7 temaer med forskjellige ting jeg hvertfallhar erfart at kan hjelpe, og husk at når det stormer som verst, si til deg selv: " Dette er bare angst, det er IKKE farlig, det går alltid over og det er en helt normal reaksjon de fleste mennesker opplever i større eller mindre grad i løpet av livet "! Si det som et mantra. Det er IKKe farlig, det GÅR over, dette går bra :)!
Jeg HÅPER noe av dette vil være til hjelp for noen av dere, det har vært til stor hjelp for meg og er det fortsatt. Vil nok være det lenge. Men jeg er veldig glad for at det er ting som hjelper. Det hjelper og å vite at man ikke er alene så jeg håper noen vil kommentere noe av dette snart.
Da ønsker jeg dere alle en herlig tirdag der dere er, her skinner solen og jeg skal omringe meg med lystbetonte, hyggelige og positive ting og jeg TROR det er sjokolade involvert:)! Vi blogges:)! V.
mandag 23. mars 2015
e-mail adresse!
Nb: har klart å skive feil e-mail adresse på siden her:P
Nå står hvertfall den riktige der.
Håper dere alle får en god dag:) ! V.
mittlivmedangst@gmail.com
Nå står hvertfall den riktige der.
Håper dere alle får en god dag:) ! V.
mittlivmedangst@gmail.com
Vennskap!
Jeg tenker på vennskap. På hvordan det er å ha en virkelig god venn eller flere. Jeg prøvde å huske på når jeg sist hadde en ekte venn. På barneskolen? Da jeg var liten? Når var det? Husker ikke helt. Har jo hatt " venner ", og har jo og " venner " nå, takket være sosiale medier. Jeg må si at jeg nyter godt av den delen av teknologi i min situasjon som er så fastlåst. Jeg er jo overalt på nettet og som den sosiale personen jeg er så holder jeg jevnlig kontakt med de jeg kjenner der, men det blir med det for vi møtes aldri grunnet min ekstremt irriterende og fæle angstproblematikk. Nå må det og sies at alle disse hele tiden ytrer ønsker om å møte meg og at det er jeg som kommer med unnskyldninger. Har kunnet bli mer ærlig med tiden, både ettersom jeg har blitt bedre kjent med de forskjellige, føler meg tryggere på de og ikke minst på meg selv og at det ikke lenger er så tabu som før. I tillegg har jeg funnet en slags trøst i dette da flere av disse og sliter med forskjellige ting, noe man jo ikke tenker på så ofte, for alle sliter vi jo med vårt hele tiden. Ingen går rundt og har plettfrie, bekymringsløse liv og på en måte er det en stor trøst i å vite det og i å være sammen om at sånn er det. Hvor kjipt hadde det ikke vært om noen faktisk hadde plettfrie, bekymringsløse liv? Jeg må nesten le...
Jeg blir alltid lei meg når folk skriver til meg at : " Nå må vi bare møtes snart:) " etc... Blir alltid usikker på hva jeg skal si, hvor lenge jeg skal lyve om man kan kalle det det, for det jeg egentlig gjør er jo bare å skjerme meg selv. Jeg skulle ønske at jeg var frisk nok til å kunne svare uten å lyve at : " Jaaa, det må vi få til nå, det hadde vært kjempekoselig:) "! For i virkeligheten er det noe jeg virkelig kunne tenkt meg. tenk at jeg går glipp av å møte så mange hyggelige og interessante folk bare på grunn av angst! Det er en trist tanke, men og en tanke som gjør at jeg blir mer motivert til å tørre å prøve hardere å bli frisk.
FRISK! Bare det å smake på det ordet er så herlig... bittersøtt. Rart at jeg er frisk som en fisk men syk likevel.
Lurer på hvor mange andre som har det sånn. Og om det er det og dere leser dette må dere bare sende meg en mail om dere vil:).
Men en ting er hvertfall sikkert, at vennskap er noe av det viktigste vi har med oss i livet. Det er godt å vite at man har noen, noen som er der, som kjenner deg, som du kan prate med og gjøre ting med. Det savner jeg og....VELDIG!
Når noe skjer i livet mitt, for eksempel noe veldig bra, så vil jeg gjerne si det til noen. Altså sier jeg det jo selvsagt til mammen min og familien og for jo og delt mye på sosiale medier, men ingenting slår å si det til en venn, såpass husker jeg av hvordan det er å ha venner. De eneste som ringer meg er legen, familien og en og annen telefonselger. That`s it! Og når jeg tenker over det blir jeg ofte veldig lei meg selvom jeg jo vet hvorfor. Det er da godt å vite at det har en grunn, en veldig god grunn og at det ikke er meg.
Drepen er når noen legger ut bilder av f.eks vennegjengen på hyttetur, der de står iskalde og smiler om kapp med solen med hendene rundt hverandre, eller en gjeng glade jenter på shopping i Paris der de lager lipgoss trutmunner mot kameraet i skyggen av eiffeltårnet, eller når de koser seg på spaweekend med hvert sitt champagneglass i hånden og damp fra boblebadet stiger opp i luften. Det er da det gjør mest vondt. Når man kan høre latteren, kjenne hendene som ikke er der, føle reisefeberen i kroppen sin og smake jordbærene før alt blir blåst bort i et tiendedels sekund av virkeligheten. Du er ikke der. Du har ingen venner.
Og før du får tenkt deg om sitter du der igjen, i sengen din og bare ser på at andre opplever vennskap. Og selvom det selvsagt er flere sider av akkurat den saken, så er det likevel som å få en dolk i ryggen hver gang. For du er ikke med.
Jeg blir alltid lei meg når folk skriver til meg at : " Nå må vi bare møtes snart:) " etc... Blir alltid usikker på hva jeg skal si, hvor lenge jeg skal lyve om man kan kalle det det, for det jeg egentlig gjør er jo bare å skjerme meg selv. Jeg skulle ønske at jeg var frisk nok til å kunne svare uten å lyve at : " Jaaa, det må vi få til nå, det hadde vært kjempekoselig:) "! For i virkeligheten er det noe jeg virkelig kunne tenkt meg. tenk at jeg går glipp av å møte så mange hyggelige og interessante folk bare på grunn av angst! Det er en trist tanke, men og en tanke som gjør at jeg blir mer motivert til å tørre å prøve hardere å bli frisk.
FRISK! Bare det å smake på det ordet er så herlig... bittersøtt. Rart at jeg er frisk som en fisk men syk likevel.
Lurer på hvor mange andre som har det sånn. Og om det er det og dere leser dette må dere bare sende meg en mail om dere vil:).
Men en ting er hvertfall sikkert, at vennskap er noe av det viktigste vi har med oss i livet. Det er godt å vite at man har noen, noen som er der, som kjenner deg, som du kan prate med og gjøre ting med. Det savner jeg og....VELDIG!
Når noe skjer i livet mitt, for eksempel noe veldig bra, så vil jeg gjerne si det til noen. Altså sier jeg det jo selvsagt til mammen min og familien og for jo og delt mye på sosiale medier, men ingenting slår å si det til en venn, såpass husker jeg av hvordan det er å ha venner. De eneste som ringer meg er legen, familien og en og annen telefonselger. That`s it! Og når jeg tenker over det blir jeg ofte veldig lei meg selvom jeg jo vet hvorfor. Det er da godt å vite at det har en grunn, en veldig god grunn og at det ikke er meg.
Drepen er når noen legger ut bilder av f.eks vennegjengen på hyttetur, der de står iskalde og smiler om kapp med solen med hendene rundt hverandre, eller en gjeng glade jenter på shopping i Paris der de lager lipgoss trutmunner mot kameraet i skyggen av eiffeltårnet, eller når de koser seg på spaweekend med hvert sitt champagneglass i hånden og damp fra boblebadet stiger opp i luften. Det er da det gjør mest vondt. Når man kan høre latteren, kjenne hendene som ikke er der, føle reisefeberen i kroppen sin og smake jordbærene før alt blir blåst bort i et tiendedels sekund av virkeligheten. Du er ikke der. Du har ingen venner.
Og før du får tenkt deg om sitter du der igjen, i sengen din og bare ser på at andre opplever vennskap. Og selvom det selvsagt er flere sider av akkurat den saken, så er det likevel som å få en dolk i ryggen hver gang. For du er ikke med.
søndag 22. mars 2015
Når neste bombe eksploderer!
Jeg har et krevende forhold til foreldrene mine. Har nok alltid hatt det. Vi kan såre og bli såret av hverandre og krangle så busta fyker i det ene øyeblikket og så kan det være stunder som i går som gjør at jeg bare vil omfavne dem begge og for alltid forbli lillejenta deres. Et hat-elsk forhold på visse punkter. Det er utrolig vanskelig for meg å være meg i forhold til de, fordi jeg har flere eldre søsken som er så " perfekte ", og forskjellen på våre liv er så store. Dessuten begynte ikke det hele særlig bra heller da jeg vokste opp med kjefting og skrik fra mamma og pappa om at jeg aldri kunne bli like bra som de andre søsknene mine, at jeg var stokk dum og aldri ville bli til noe som helst. Så kunne det være en bra dag og jeg kunne få høre at jeg skulle være stolt av den jeg var, at jeg var en ressursterk jente med alle slags muligheter i verden og at jeg kunne få til alt jeg ville. Så paradoksalt. I den sammenheng husker jeg at da jeg fikk PTSD diagnosen min, så fikk jeg og høre at den hadde jeg nok fått fra 4 års alder, noe som oppklarte en hel del for meg.
Det er ikke lett å sveve mellom så mye negativitet og uklarhet og så mye fint og bra hele tiden. Jeg ser tydelig nå at dette har formet meg veldig som den er er i dag og hvordan jeg hele tiden er usikker på folk og situasjoner. Det sitter hardt i. For hvordan kan jeg vite når neste bombe eksploderer? I tilfellet har jeg lært meg en hel haug med " i tilfelle prosedyrer ". Slik som: " Så hvis det skjer så....og om det kommer på bane så sier jeg... og jeg kan alltids si det osv. " Det hele blit en utmattende prosess og jeg hater at det er slik. Jeg ønsker meg ingenting annet enn å høre fra mamma eller pappa at de forstår meg, at de synes det er leit, at de skulle ønske ting var annerledes og at de vil ta hensyn.
Slik var det i forrigårs da jeg bestemte meg for at det var på tide å be de hit på middag. Jeg tenkte lenge gjennom det først. Hvordan vil det bli? Hva skjer om det ikke går bra? Hva kan jeg gjøre for å skjerme meg og for å komme ut av det? Samtidig kommer mye av det jeg har lært tidligere opp...at jeg bruker ABC-modellen...Hva om det går bra? Det kan jo bli hyggelig og. Hva om jeg er positiv ? Hva om jeg stresser ned. Kanskje det vil ha en slags smitteeffekt.
Så jeg gjorde alt jeg kunne gjøre på forhånd med det samme. Bakte kaken. Vasket. Ryddet. Fant frem det jeg skulle ha på meg. Alle slike småting, ned til den minste detalj ble gjort i forkant for å spare på all energi til dagen etter. Da visste jeg at jeg kun hadde middagen, dusj og sminke og det var det. Natten før fikk jeg ikke sove. Dvs jeg fikk jo sove tilslutt men jeg ble liggende lenge å gruble. Det sier jo ganske mye vil jeg tro... Grublingen blir ofte altoppslukende...kan begynne med å gå over hva som skal gjøres til å havne heeeelt andre steder i hodet. Så kan jeg ta meg selv i at jeg havnet der, og at det var veldig unødvendig og henter meg inn igjen. Noen ganger kan det være snakk om sekunder før jeg igjen er på det mørkeste stedet som ikke har noenting med middagsplanlegging å gjøre. Merkelig.
Tilslutt sovnet jeg. Noen ganger sovner jeg av ren utmattelse av all tenkingen. Da jeg våknet var stresset der på et øyeblikk. Forsøkte alt jeg kunne å tenke positivt og noen ganger virker det. Jeg er jo klar over at det ikke er farlig å få folk på besøk. Jeg er mest bekymret over å skjemme meg ut. Å se rar ut, oppføre meg rart fordi jeg plutselig blir så sliten eller får mye angst. Etc.
Så ble klokken 19.00 og de kom. Alt var kjempefint her og ryddig og maten var klar. Det ble overraskende hyggelig. Alt var vellykket og alle storkoste vi oss i flere timer. Jeg er så glad i dag for at det gikk så bra. Det betyr enormt mye for meg å kunne ha hvertfall allrighte møter med de i familien. Om ikke fantastiske, perfekte møter, så hvertfall allrighte.
Skal i 50 års lag til broren min neste helg. ALLE i familien gleder seg, bortsett fra meg. Jeg drar dit kun fordi jeg vet det vil bety mye for han. Hadde jeg kunnet velge ville jeg definitivt blitt hjemme. Gaven er på plass, jeg skal ta med en kake, mannen min og meg selv. I en drømmeverden skulle jeg vært full av energi den dagen, ja alle andre dager og for den slags skyld, ler. Og jeg skulle vært fri fra all mulig angst. HELT uten noen form for stress. Jeg skulle kommet dit totalt avslappet med et stort smil og hygget meg med de hele kvelden lang. Isteden vet jeg allerede at jeg kommer til å være et nervevrak i dager før, at jeg kommer dit skjelvende, usikker, skeptisk, redd, stresset, uff---
Ingenting av det handler om broren min, de andre gjestene, eller noe slikt...jeg blir sliten, redd og skvetten av det meste, om det er hyggelig eller kjipt. Det tar alt av meg uansett. Det er det jeg så gjerne skulle ha forklart...blitt forstått på- At de gangene jeg uteblir, så er det for å være snill mot de og, for å ta hensyn. Vil ikke være til sjenangse for noen. Om jeg får et panikk anfall i min brors 50 års busdag forann andre er jo ikke det spesielt hyggelig for de heller. Ganskje kleint vil jeg tro.
Meeeeen, jeg skal dra. Om bare for noen timer. Jeg skal dukke opp med bjeller på for hans skyld. Den dagen jeg fyller 50 vil jeg forhåpentligvis det samme. Hadde det vært i dag, hadde det eneste jeg øsnket meg bortsett fra kake vært indre ro fra en annen verden. Indre ro, kunne jeg gitt mye for. Hvor er den?
Det er ikke lett å sveve mellom så mye negativitet og uklarhet og så mye fint og bra hele tiden. Jeg ser tydelig nå at dette har formet meg veldig som den er er i dag og hvordan jeg hele tiden er usikker på folk og situasjoner. Det sitter hardt i. For hvordan kan jeg vite når neste bombe eksploderer? I tilfellet har jeg lært meg en hel haug med " i tilfelle prosedyrer ". Slik som: " Så hvis det skjer så....og om det kommer på bane så sier jeg... og jeg kan alltids si det osv. " Det hele blit en utmattende prosess og jeg hater at det er slik. Jeg ønsker meg ingenting annet enn å høre fra mamma eller pappa at de forstår meg, at de synes det er leit, at de skulle ønske ting var annerledes og at de vil ta hensyn.
Slik var det i forrigårs da jeg bestemte meg for at det var på tide å be de hit på middag. Jeg tenkte lenge gjennom det først. Hvordan vil det bli? Hva skjer om det ikke går bra? Hva kan jeg gjøre for å skjerme meg og for å komme ut av det? Samtidig kommer mye av det jeg har lært tidligere opp...at jeg bruker ABC-modellen...Hva om det går bra? Det kan jo bli hyggelig og. Hva om jeg er positiv ? Hva om jeg stresser ned. Kanskje det vil ha en slags smitteeffekt.
Så jeg gjorde alt jeg kunne gjøre på forhånd med det samme. Bakte kaken. Vasket. Ryddet. Fant frem det jeg skulle ha på meg. Alle slike småting, ned til den minste detalj ble gjort i forkant for å spare på all energi til dagen etter. Da visste jeg at jeg kun hadde middagen, dusj og sminke og det var det. Natten før fikk jeg ikke sove. Dvs jeg fikk jo sove tilslutt men jeg ble liggende lenge å gruble. Det sier jo ganske mye vil jeg tro... Grublingen blir ofte altoppslukende...kan begynne med å gå over hva som skal gjøres til å havne heeeelt andre steder i hodet. Så kan jeg ta meg selv i at jeg havnet der, og at det var veldig unødvendig og henter meg inn igjen. Noen ganger kan det være snakk om sekunder før jeg igjen er på det mørkeste stedet som ikke har noenting med middagsplanlegging å gjøre. Merkelig.
Tilslutt sovnet jeg. Noen ganger sovner jeg av ren utmattelse av all tenkingen. Da jeg våknet var stresset der på et øyeblikk. Forsøkte alt jeg kunne å tenke positivt og noen ganger virker det. Jeg er jo klar over at det ikke er farlig å få folk på besøk. Jeg er mest bekymret over å skjemme meg ut. Å se rar ut, oppføre meg rart fordi jeg plutselig blir så sliten eller får mye angst. Etc.
Så ble klokken 19.00 og de kom. Alt var kjempefint her og ryddig og maten var klar. Det ble overraskende hyggelig. Alt var vellykket og alle storkoste vi oss i flere timer. Jeg er så glad i dag for at det gikk så bra. Det betyr enormt mye for meg å kunne ha hvertfall allrighte møter med de i familien. Om ikke fantastiske, perfekte møter, så hvertfall allrighte.
Skal i 50 års lag til broren min neste helg. ALLE i familien gleder seg, bortsett fra meg. Jeg drar dit kun fordi jeg vet det vil bety mye for han. Hadde jeg kunnet velge ville jeg definitivt blitt hjemme. Gaven er på plass, jeg skal ta med en kake, mannen min og meg selv. I en drømmeverden skulle jeg vært full av energi den dagen, ja alle andre dager og for den slags skyld, ler. Og jeg skulle vært fri fra all mulig angst. HELT uten noen form for stress. Jeg skulle kommet dit totalt avslappet med et stort smil og hygget meg med de hele kvelden lang. Isteden vet jeg allerede at jeg kommer til å være et nervevrak i dager før, at jeg kommer dit skjelvende, usikker, skeptisk, redd, stresset, uff---
Ingenting av det handler om broren min, de andre gjestene, eller noe slikt...jeg blir sliten, redd og skvetten av det meste, om det er hyggelig eller kjipt. Det tar alt av meg uansett. Det er det jeg så gjerne skulle ha forklart...blitt forstått på- At de gangene jeg uteblir, så er det for å være snill mot de og, for å ta hensyn. Vil ikke være til sjenangse for noen. Om jeg får et panikk anfall i min brors 50 års busdag forann andre er jo ikke det spesielt hyggelig for de heller. Ganskje kleint vil jeg tro.
Meeeeen, jeg skal dra. Om bare for noen timer. Jeg skal dukke opp med bjeller på for hans skyld. Den dagen jeg fyller 50 vil jeg forhåpentligvis det samme. Hadde det vært i dag, hadde det eneste jeg øsnket meg bortsett fra kake vært indre ro fra en annen verden. Indre ro, kunne jeg gitt mye for. Hvor er den?
Abonner på:
Innlegg (Atom)