Å endelig ha bestemt seg!

Hei alle sammen!

Må si at jeg mildt sagt har stresset mye nå i det siste. Det har skurret fælt i hodet mitt det jeg at jeg måtte velge hva jeg skulle gjøre når min kjære drar på sykehuset. Jeg har tenkt og tenkt til jeg nesten så mannen med ljåen, men endelig foretatt meg et valg. Jeg valgte trygghet over frihet. Jeg valgte å helgardere meg ved å dra hjem til mamma og pappa. Jeg ringte mamma, gruet meg, lurte på om hun fortsatt var sint på grunn av det jeg sa men det virket ikke sånn. Hun var ekstremt glad for at mannen min fikk time såpass fort og sa at det bare var å komme og at jeg skulle si ifra når de skulle hente meg. Puh! Må si at jeg er fornøyd med avgjørelsen, både fordi jeg har tatt en avgjørelse for det å drive å gruble sånn ikke gjør ting bedre men og fordi da vet jeg at jeg ikke blir alene om det skulle bli tøft for meg.

Driver nå og småpakker litt, har skrevet en huskeliste, ( som jeg alltid gjør..) liker ikke å glemme noe jeg føler er viktig. Mannen min har vært ute i dag og handlet mye god mat med min kjære svigermor og vært og hentet noen ting på posten. Nb: Skal noen av dere handle klær fra Kina, kjøp de i MINST to str større enn du hadde pleiet. Jeg må nå enten gi de fleste bort eller bli til en bitteliten person om jeg skal komme inn i de :P

Vel, så nå gjelder det bare å holde tunga rett i munnen, ha is i magen, ikke glemme at dette til syvende og sist er en bra ting med enormt mange fordeler og så hoppe i det og få det gjort. 17 Mai i morgen blir stille og rolig men det gjør ikke meg noe. Faktisk foretrekker jeg det for jeg er så sliten nå. Håper på god mat, noen bra filmer kanskje, litt snop, fred i sjelen og god nattesøvn de nærmeste dagene. Ja, sleng på noen uker eller år der :). Føles lettende å ha tatt et valg, selvom det ikke er det ultimate valget. Jeg hadde uansett ikke noe ultimat valg å velge så, en av to onder, antar jeg. Skal gjøre det alle beste ut av hele dritten og komme sterkere tilbake etter dette. Hvordan har dere det da? Gruer eller gleder dere dere til i morgen? den STORE dagen..----Uff, jeg personlig synes det blir litt vel mye styr- Jeg er mer glad i julen sånnsett. Uansett da, hvor du er og hva du skal i morgen så er det en dag som alle andre og jeg håper den blir fin og bra for akkurat DEG :)! Nb: Ta deg en is eller 2 eller no`. Skal prøve å blogge der jeg skal være, men jeg tar ikke med pc en dit, for det gidder jeg ikke og der litt styrete å skrive såpass mye på nettbrettet men vi får se. Kanskje jeg ikke orker heller. Man blir sliten av sånt som dette. Uansett, om 4 dager er det hele over og jeg er da snart på vei hjem igjen. Ha det bra så lenge. Wish me luck <3 V.

Et vanskelig valg i en vanskelig tid!

Jeg er litt " utenfor meg selv " nå. Driver og funderer fælt på en ting som har hengt over mannen min g meg i snart et år. Nå er snart tiden inne.
Mannen min skal opereres. Han har vært syk lenge og hatt ekstreme smerter og ventet i evigheter på plass. Vi trodde det ville bli i Juni en gang men som lyn fra klar himmel ringte de plutselig fra sykehuset og sa at de hadde time til han nå på mandag. Vi ble først glade, så fikk vi litt sjokk, nå prøver vi alt vi kan for å planlegge alt rundt slik at det blir best for begge og at vi ikke glemmer noe. Det er en rutineoperasjon og det kommer til å gå helt fint med han men det er klart at man blir nervøs og redd likevel.
Jeg er stresset. Jeg har bært dette med meg i snart et år, siden han ble lagt inn på sykehuset i fjor i all hui og hast og jeg har aldri vært så redd før noen gang. Det har ikke han heller forståelig nok. Han var gjennom et helvete, men jeg vil ikke gå i nærmere detaljer av flere årsaker. Nå har han det bra og han kommer til å bli frisk igjen og det gleder jeg meg til, for å se sin kjære ha det vondt hver dag, så lenge er ingen spøk. Det tar på.

Uansett. Jeg er en praktiker. En " doer ", en som setter igang og vil ha alt på stell. Slik er jeg spesielt i kriser eller i vanskelige perioder og sånn er jeg nå. Planen har hele tiden vært at jeg skulle dra til foreldrene mine og være hos de når min kjære måtte dra, for fysisk og psykisk støtte. Ironisk nok siden de veldig ofte trykker meg ned og gjør alt verre enn det er. Så nå, tre dager før mitt hjerte reiser langt avgårde må jeg få fingeren ut og bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Først bestemte jeg meg for å bli her. Her er det stille og rolig, jeg har dyrene mine her, naboene, mine egne ting, jeg er min egen herre og trenger ikke ta hensyn til noen eller bli kjeftet på. Her, kan jeg styre som jeg vil. Men, i dag ble jeg plutselig usikker...litt redd. Om jeg drar, så er det jo en følelse av trygghet hos foreldrene mine absurd nok som det høres ut, men der hadde jeg ikke vært alene, jeg hadde fått det jeg trengte av mat og ja, det meste, men der kan bomber plutselig eksplodere når som helst, der er det enten veldig hyggelig, eller veldig uhyggelig. I tider som dette skulle jeg selvsagt ønske at jeg var synsk og kunne vite på forhånd hva som ville være best.

Jeg snakket med mamma noen dager etter bursdagsfadesen. hun ringte og må ha merket på meg at jeg ikke var helt fornøyd, enda jeg latet som ingenting. Men tilslutt så sa jeg det bare som det var. Jeg sa: Om jeg noengang behandler min mann på en sånn måte vil jeg skjemmes mamma, det ville jeg aldri kunne leve med". Hun ble blank og sa, jaja, det er sol ute, ha en fin kveld-" Og la på. jeg ble sittende sjokkert, igjen. Jeg blir alltid like sjokkert og overrasket enda jeg er jo så vant med dette. Så nå, da mannen min fikk vite dette fra sykehuset i forrigårs tenkte jeg umiddelbart at - " Jeg blir hjemme! Her har jeg fred og ro og alt jeg trenger. " Jeg ringte og en nabo jeg har god kontakt med som bor rett ved her og snakket med henne. Spurte om hun kunne være min " dør som sto på gløtt ". Det kunne hun. ( " Dør som står på gløtt= en som du vet er der, som du kan ringe til om noe hender. Har jeg en dør på gløtt får jeg sjelden problemer, mens blir døren lukket....låser det seg samtidig i meg og jeg får angst og blir stresset. ) Nå har jeg døren på gløtt, ( naboen ) og alt jeg kunne trenge her hjemme, likevel ble jeg usikker. Bør jeg sikre meg og dra likevel? Eller bør jeg tenke slik at- " Nå er jeg en voksen kvinne på 35, ja, jeg har mine problemer, men jeg er og sterkere enn jeg tror og om jeg blir her så kan jeg faktisk vokse av den erfaringen og bli ENDA sterkere, både for meg selv men ikke minst for min mann"? Og : " Dette går sikkert bra, jeg kan se film, tv, spille på nettbrettet, spise, sove, slappe av, helt for meg selv, være sammen med dyrene mine, få være i fred og ro. " Men jeg kan ikke hjelpe for å føle at jeg skulle ønske jeg ikke måtte velge, for at jeg kunne ønske jeg kunne vite at her er jeg trygg og vil få det bra, eller at hos foreldrene mine vil jeg selvsagt bli godt imottatt og med varme og forståelse i en vanskelig tid, men sånn er det ikke. det er ren og skjær gambling. Jeg trenger råd...Skal jeg bli her, eller burde jeg dra?


Jeg føler sånn for mannen min nå. Jeg forstår jo at dette er ekkelt og ubehagelig for han. Jeg vil så gjerne være den aller beste støtten jeg kan være for han. Nå, når han er der og etterpå , når han kommer hjem. Vil ha overskudd og energi til å ta meg av han best mulig, for når alt kommer til stykket så er det dette jeg er redd for, mannen min. Det er han som er første prioritet, og sånn vil det alltid være.

Vel, da var det sagt/ skrevet. Har en drilliard ting som må gjøres i dag, så må komme meg avgårde enda jeg nå er helt utslitt. Burde kanskje følge mine egne råd: " Bruk hodet, kjenn på magefølelsen men følg hjertet -alltid " . Håper dere har det bra der dere er.
Jeg skal på en eller annen måte komme meg gjennom dette og. Om en uke .------er det over :) Puh, det skal  bli bra! V.