Lettelse & Aksept!

Ordet LETTELSE, er et veldig bra ord for å beskrive det jeg føler nå. Lettelse og oppstemthet , lettere til sinns. PUH!

Så i går måtte jeg ta tre telefonsamtaler jeg mildt sagt grudde meg til etter avgjørelsen om ikke å dra i bursdagen i morgen. Først og fremst var jo det mest riktige å gjøre å ringe han istedenfor å bare sende en sms, så jeg ringte. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for å ikke " dra det ut i de laaaange baaaaaner " , men holde meg kort og godt til saken. Jeg grudde meg. Jeg grudde meg fordi jeg visste at han gledet seg. Det som overrasket meg var at jeg ble møtt med stor forståelse, noe som mildt sagt føltes ENORMT lettende. Det hele endte med at han forsto meg godt og skjønte poenget og ikke var sur eller lei seg eller noe av det jeg hadde fryktet. I tillegg endte det med at vi hadde en veldig hyggelig samtale hvor vi lo og pratet og hvor han fortalte litt om hva de skulle gjøre og alt det er og om at han gledet seg til festen. Så kom det frem hvor mange som skulle komme, og det var da han sa: " Det kommer 65 stykker "! , at jeg ble rimelog paff, utrooolig glad over mitt valg og faktisk sa med en spøkefull tone at GURILAND , så bra det var at ikke JEG kom da. Han lo også. Det hele ble til en hyggelig ting. Merkelig....

FEMOGSEKSTI folk!!!! HIMMEL!!! DET hadde ALDRI vært noe særlig for meg og min form nå!

Så måtte jeg ringe mamma og pappa...grudde meg veldig...men hoppet i det og ringte. Mamma var blid da hun tok telefonen, ble nok et lite stykke skuffet da jeg sa det jeg skulle si, men jeg hadde på forhånd bestemt meg for å lede samtalen, si det kort, uten å gi det rom for særlig mye pjatt, så før jeg visste ordet av det sa hun at dette kanskje var for det beste nå, siden vi hadde hatt mye en lang stund nå og at det sikkert var best om vi slappet av og heller fant på noe senere da det ikke var så mange folk etc. Jeg ble UTROLIG glad og ikke minst lettet, ja faktisk sjokkert , for da jeg la på så jeg på mannen min og måpte en stund.

Uff! Så måtte jeg ringe sønnen min. Det jeg grudde meg aller mest til av alt. For jeg visste at broren min maks kunne bli skuffet, at foreldrene mine kunne bli sinte, men han, han ville jeg såre med de ord jeg skulle si, og det å være grunnen til at min sønn blir virkelig såret ....vel, det er fryktelig sårende. Karma på sitt beste antar jeg...?!

Jeg ringte. Han tok den. Jeg måtte si at jeg/vi ikke skulle dra. IGJEN! Han reagerte med sinne. Mye sinne, mange spørsmål...etc etc.. Jeg svarte modig, ærlig og ordentlig på alt. Fortalte han hvor ufattelig gjerne jeg skulle ønske at ting ikke var slik , hvor utrolig lei meg jeg var, at jeg syntes det var trist og fælt, at jeg aldri ønsket å såre han...i det lange og det brede. Han skjønte det nok, men såret var han likevel. Og når sant skal sies så vet jeg jo at han en dag vil forstå dette bedre enn nå, og at selvom han kanskje aldri vil forstå det HELT, så er det mest sannsynlig at han vil vokse opp å skjønne meg bedre senere engang, men å såre sin egen sønn.....det gjør FRYKTELIG vondt. LITT godt å føle på det og, for noen ganger har jeg lurt på om morsgenet finnes i meg i det hele tatt, men i slike situasjoner får jeg det atter engang bevist at morsgenet...det ER der for fullt!


Alt i alt gikk jo alle disse samtalene mye bedre enn jeg hadde trodd. Og da jeg våknet i dag tidlig følte jeg alle de tingene jeg trodde jeg ville føle når alt var gjort. LETTELSE! Jeg følte meg lettet, glad, at jeg hadde ,mer energi, mindre stress, mindre smerter i kroppen, mindre angst, i det hele tatt.

Det er her ordet: " Aksept " kommer inn.-på mange områder har det vært en støtte for meg det å akseptere at sånn er det bare. Jeg vet om mange andre som synes at akkurat dette er vanskelig, noe av det vanskeligste faktisk, men for meg, når jeg kommer til å akseptere noe, så gjør det underverker for meg. Jeg blir meg selv igjen for jeg kan legge det vekk ved hjelp av: " SÅNN ER DET BARE, og jeg skal selvsagt gjøre noe med det, men det vil ta tid, og det vil være en smertefull og slitsom prosess men jeg AKSEPTERER hvertfall at det er sånn. "

Jeg tror det er myyyye verre for folk som ikke klarer å akseptere. Mye verre å komme seg videre å leve i nuet. Så akkurat det kan jeg anbefale på det sterkeste.

Nå sitter jeg her slik jeg trodde på forhånd, tilbakelent, rolig, glad og lettet og ser frem til en rolig, hggelig, morsom og avslappende helg med min kjære.

Jeg ønsker dere som leser dette nøyaktig det samme, hvorhen hvor dere er.

God helg, V:)