Bursdagsblues!

Fy så fæl dagen ble i går, altså bursdagen min. Jeg er fortsatt helt satt ut.

Altså den begynte jo faktisk kjempebra. Mannen min hadde skrevet et helt nydelig kort og hadde mange koselige overraskelser, samt gaver og blomster. Han holdt på skikkelig for at alt skulle være perfekt på dagen min og det setter jeg enormt pris på:) I siste liten ba pappa og mamma os ut på middag , og siden jeg en stund har villet besøke de eller be de hit så sa vi ja og tenkte det ville bli hyggelig. Noen timer før vi skulle dra merket jeg i hele kroppen en viss motstand. Alt vibrerte og jeg var skikkelig svimmel og uvell og da jeg sto i dusjen tenkte jeg at jeg faktisk hadde latt det være om jeg hadde kunnet, men å avlyse noe i siste liten ENDA engang var noe jeg ikke ville. Jeg viste jo og at dette betydde mye for de og, så nei, nå skulle jeg dra og jeg visste jo at det bare ble en liten stund og så skulle vi dra tilbake. Da vi dro sa jeg til mannen min at : " Det blir helt sikkert koselig "- og trodde det.

Trodde jo og at på en helt vanlig tirsdag ville det være knapt med folk der, stille og rolig og koselig og kortvarig. Da vi kom kjente jeg angsten pulsere i hele mitt indre samt i hele fysikken. Jeg skalv i ben og armer, var kvalm om svimmel og da vi satte oss ned føltes det ut som om jeg enten kom til å svime av eller som om hodet mitt vagget frem og tilbake. FRYKTELIG! Først, da de kom var det hele helt greit. De smilte og gratulerte og det hele. Jeg hadde det ikke bra. Ønsket meg langt vekk derfra og ikke bare det men folk kom strømmende på og bordene sto tett og den evigvarende, masende og stressende summingen fra folk som pratet og mitt eget indre virrvar var helt uutholdelig. Vi spiste. Mamma avbrøt mannen min ved hver eneste anledning, var frekk og ubehøvlet. De kranglet høyt og åpenlyst foran alle i hele restauranten om bittesmå bagateller og jeg ville bare skrike : " Kan dere HOLDE OPP!!!?? " " Kan dere TA HENSYN?" Jeg var så flau,og så stresset at det er umulig å beskrive. Ikke et nanosekund av det var noe hyggelig i det hele tatt. Bare flaut og latterlig og patetisk og barnslig og totalt ute av kontroll. Jeg ville bare dra, men mamma sa med overbærende stemme: " Skal dere ikke være med hjem en liten tur engang?" Så på meg med det triste, påtatte blikket. : " Jeg har jo gaver og alt. Du skjønner vel at jeg ikke ville ta de med hit ?" Ja, jeg skjønte det, bet det i meg og vi dro hjem til de. STLLHET! DET, var skjønt. men det var det eneste. Gaver? Jaja, en kokebok jeg rett og slett ikke verken trenger eller vil ha som var til oss begge. UTSLITT på en , to , tre. Så, da jeg kjente det var like før jeg kom til å dette sammen rent fysisk sa jeg farvel, tok med meg mannen min og dro. Mamma sa på slutten: " Det var fint at det endelig ble en realitet av at dere kom da ". dette sa hun to ganger. Jeg tenkte i mitt stille sinn at denne realiteten det var så bra at ble noe av , kunne jeg heeeelt fint ha klart meg uten. LAVMÅL! Jeg fikk meg en skikkelig knekk. Kom in døren her hjemme. Rasende, såret, dritlei meg, knust, gråt, kunne gråtet i timesvis, men er ikke god på det. Følte meg lurt og sint på meg selv for at jeg ENDA ENGANG trodde på at noe slikt kunne bli hyggelig. Var så sliten på kvelden at jeg følte at jeg kom til å gå i bakken om jeg reiste meg. Var så lei meg at det gjorde fysisk vondt i magen min og i hjertet. Og så sint på meg selv. naivt å tro noe slikt, tenkte jeg, at det kunne blitt hyggelig, men likevel sååå leit at man bærer med seg et konstant håp om at det KAN det. Som en liten hund som elsker sin herre uansett hvor fæl han er mot sin hund.

Nei fy og f. Og som jeg skammet meg ovenfor mannen min , som måtte være med på dette. Så resten av den dagen ble totalt ødelagt og jeg sitter her nå og er bare skikkelig forbannet og dritlei av å ta imot sånn dritt hver bidige gang. Ingenting er bra nok uansett hva jeg sier eller gjør. ALDRI!

Så nå, bare slapper jeg av og spiser godteri og skal se en film og høre på lydbok osv. Gjøre alt for å tenke på noe annet. Er rett og slett utslitt og orker ingen form for stimuli utenom det som er komfortabelt her hjemme nå. Må hente meg inn igjen- IGJEN! Aldri mer....hvor mange ganger har jeg sagt og tenkt det?! Mange.

Håper hvertfall dere der ute har hatt og har det bra. Det gjør jeg virkelig. Håper at jeg neste gang jeg blogger har noe hyggelig å blogge om. Noe oppløftende eller slikt. Ønsker dere alle en fin kveld. Jeg-kommer til å klare meg. Alt som ikke dreper deg--- V.